Stor ståhei om kunnskapsbase

Store norske leksikon og kunnskapsbasen det er bygd på, har en uvurderlig betydning for opprettholdelsen av norsk skriftkultur.

Det har vært stor ståhei omkring Kunnskapsforlagets planer med sitt Store norske leksikon og den kunnskapsbasen som den er bygd på. Det er åpenbart at en slik kunnskapsbase ikke kan drives med overskudd i vår tid. Det er nok å vise til erfaringer fra lignende databaser i utlandet for å forstå dette. I de fleste land det er naturlig å sammenligne oss med, har staten bidratt med midler for at en nasjonal kunnskapsbase skal kunne drives. Derfor har Kunnskapsforlaget gått ut med et tilbud til myndighetene om at utdanningssektoren og bibliotekene kan få tilgang til basen - det gjelder i alt 1,3 millioner brukere - mot et årlig vederlag på 24,7 millioner kroner. Det vil gjelde elever på alle skoletrinn, lærere, universitetsansatte, studenter og ansatte i statsbedrifter. Dersom bedrifter, organisasjoner og private brukere i et betydelig antall i tillegg vil kjøpe seg tilgang til databasen, vil forlaget kunne drive basen og videreutvikle denne tjenesten. I motsatt fall må den legges ned.

Man kan forstå Trygve Hegnar i Finansavisen og direktør Sindre Guldvog i Cappelen forlag, som går imot at myndighetene kjøper en slik tjeneste av Kunnskapsforlaget. For det første vil det være en støtte til de to samarbeidspartnerne på Sehesteds plass, Aschehoug og Gyldendal, eierne av Kunnskapsforlaget. Det vil styrke det konkurransefortrinn som de tidligere har oppnådd gjennom et rekke strategiske oppkjøp i bransjen. Det mest betenkelige er selvsagt at staten favoriserer en bedrift, uten å gi konkurrentene tilsvarende fordeler.

Hva om Aschehoug, Gyldendal og Cappelen som de tre største norske kulturforlagene gikk sammen om basen og søkte staten om tilskudd? Det synes i alle fall nødvendig på en eller annen måte å frikoble basen økonomisk fra de nåværende eierne av Kunnskapsforlaget, slik at et eventuelt statstilskudd ikke kan oppfattes som nødhjelp til en bedrift som har gått med store underskudd. Hva med å danne en stiftelse for basen?

Når det er sagt, vil jeg gjerne understreke at et leksikonverk på norsk med utfyllende artikler av den type Store norske representerer, har en uvurderlig betydning for opprettholdelsen av norsk skriftkultur.

Trolig vil en nasjonal kunnskapsbase av den typen som er knyttet til Store norske, være av så stor verdi både for den alminnelige kunnskapen om norske forhold, for utviklingen av det norske språk og for utviklingen av norsk kultur at Norge ikke har råd til å si nei.

En slikt database vil være av samme nasjonale betydning som en norsk opera eller et nasjonalteater og gi førstehånds opplysninger om norske forhold, norsk topografi, geografi, flora, kultur, historie - kort sagt om alt det som en engelskspråklig database aldri vil kunne dekke. Dessuten kan en slik leksikonbase, der det gis plass for utdypning og nyansering, godt betraktes som en fødestue eller et nydyrkingsfelt for norsk sakprosa. Ja, det kan gjerne karakteriseres som et av de viktigste plantefeltene, utviklingsområdene og modellområdene for en slik type språk. La det tilføyes: Dette gjelder bruksnorsken - et idiom som brukes for informasjon til allmennheten på de fleste områder, men som i dag er truet.

I et slikt verk bidrar for det første en rekke av Norges mest framtredende prosaister med artikler. Når de - enten de er spesialister eller generalister - gir informasjon innenfor et bestemt saksområde, eller oppdaterer eller fornyer en leksikonartikkel, må de bruke sin fantasi og kreative evne for å hente fram norske ord, norske ordsammensetninger og norske uttrykk.

Man kan gjerne si at Store norske inneholder hele floraen av fagspråk, men det ville være mer korrekt å si at leksikonet, innenfor en folkeopplysende ramme, presenterer hele spekteret av fornorsket, popularisert og pedagogisk bruksprosa.

Innenfor de fleste fagdisipliner foregår det i dag en stor utvikling og fornyelse. Forskningen gjør nye framstøt, vitenskapsmenn kartlegger nye ukjente områder, teknologien gjennomgår en rivende utvikling. Fagfelt som medisin, genetikk, biokjemi, oljeteknologi, sosiologi og økonomi utvikler ny kunnskap og ny innsikt. Engelsk styrker samtidig sin posisjon, og engelske fagspråk blir i stadig større grad det kodespråk forskere, fagfolk og andre bruker. Norske statsvitere publiserer artikler om norske forhold på engelsk, det samme gjør historikere, sosiologer, for ikke å snakke om naturvitere - selv den store samtalen om Ibsen foregår på engelsk.

Noe som er bekymringsfullt i denne sammenheng, er at norske lærebøker for tiden skyves systematisk ut av pensumlistene ved universiteter og høyskoler. Pensumbeslutterne velger angloamerikanske bøker og glemmer forpliktelsen overfor norsk språk og terminologi.

Men det er også en kjensgjerning at det innenfor mange fagdisipliner skrives gode lærebøker på engelsk, og at man må se det som en fordel at studentene så tidlig som mulig lærer seg en engelsk terminologi.

Mange studerer også i utlandet, særlig på engelskspråklige universiteter. Det er viktig at utenlandsstudentene har et godt grunnlag i engelsk slik at utbyttet blir maksimalt.

Ennå brukes imidlertid de norske kodene, og det nedlegges et betydelig arbeid i å utvikle dem. «Det er en grunnleggende oppgave for universitetet å opprettholde norsk sakprosa,» sa førsteamanuensis Ragnvald Kalleberg ved Institutt for sosiologi i et intervju i 1997.

Norsk språkråd har for lengst satt i gang et bredt arbeid på dette felt. Det er utgitt ordbøker og rettleiinger. Språkrådet har for eksempel utgitt en publikasjon om norsk oljeterminologi. Det er videre gitt ut en norsk markedsføringsordbok, slik at man i alle fall skal ha en mulighet til å uttrykke seg på morsmål i denne del av verden. Dataalderen gir oss en mengde engelske termer. Men viljen til norsk er der, og etterspørselen etter norske avløsere er så stor at Norsk dataordbok nå er kommet i sin sjette utgave. Det er videre utkommet en ordbok for fysikk og kjemi for skolebruk, og Kulturdepartementet har latt utføre en utredning om importord i norsk.

Det er med andre ord allerede nedlagt et betydelig arbeid for at vi kan oppleve vår digitale framtid som et norsk virkelighetsbilde. Verden skal tolkes gjennom morsmålet, som er det eneste idiom som gir identitet og full forståelse av verden fordi det innlæres fra de første barneår. En verden som oppleves gjennom et halvforstått engelsk, blir til syvende og sist også en halvforstått verden.

Nå vil enkelte hevde at kampen om fagspråket og sakprosaen er en tapt sak. Engelsken vil seire på alle fronter. Riktignok vil hverdagsnorsken overleve i dagliglivet og i den private sfære, men i det offentlige rom, på universitetene og på skjermene, vil ingen kunne motstå presset fra engelsk.

Jeg har imidlertid ingen tro på en dommedag for den norske sakprosaen. Det å bruke norsk har noe med menneskelighet, nærhet og identitet å gjøre. Bruken av et fremmed skriftspråk har dessuten sine semantiske rasjonelle grenser, ikke minst når nyansene og presisjonen går tapt. Man mister avgjort en evne til uttrykksmessig nøyaktighet dersom kontakten med morsmålet innenfor et felt kuttes av.

Flere og flere er lei av at norsk sakprosa alltid skal knirke papirstivt og lukte støv og muggent vadmel. Det skjer imidlertid en vitalisering av norsk bruksprosa for tiden, i pressespråket og i faglitteraturen, og her er den store nasjonale kunnskapsbaserte databasen en kilde og en av de mange treningsarenaer vi ikke kan være foruten dersom vi skal holde det norske språket smidig, oppdatert og levende.