Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stor ståhei om William

Var det ikke Shakespeare som skrev alle de berømte skuespillene likevel?

William Shakespeares plass på sokkel har gjennom de siste 200 åra blitt utsatt for voldsomme rivningsforsøk. For det er mange som har trodd, og tror, at det egentlig var andre som skrev de berømte skuespillene for ham, eller hjalp til i stor grad.

Hvordan kunne vel en uutdannete sønn av en ubetydelig hanskemaker fra en enda mer ubetydelig provinsby opparbeide seg et ordforråd på 25.000 ord? Eller skrive om hoffet i Navarra («Store ord og tapte kyss») og ha inngående peiling på Helsingør («Hamlet») uten noen gang å ha vært på noen av stedene?

Redskap for andre

En viktig årsak til mytedannelsen rundt mannen fra Stratford-upon-Avon er at man ikke vet så mye om han. Da han døde i 1616 etterlot han ingen notater om seg sjøl.

Det finnes flere teorier om hvem som egentlig skrev Shakespeares 37 skuespill, dikt og sonetter. Til felles har de at bakmannen var en som av forskjellige årsaker ikke kunne avsløre sin identitet, og som brukte William Shakespeares (han var skuespiller også) som «medium» for sine arbeider.

En retning er baconianerne, som tror at det var filosofen Francis Bacon som sto bak. For eksempel var Mark Twain overbevist om dette. Til og med dagens kunstneriske leder ved Shakespeares eget teater Globe Shakespeare Theater, Mark Rylance, tror Bacon sto bak.

Engelskmenn er selvfølgelig rystet over denne typen angrep på nasjonal helligdom. Ved 400-årsmarkeringen av Shakespeares død hadde en kafé i hjembyen følgende skilt på døra: «I anledning jubileet serverer vi ikke bacon i dag»

Den samtidige jarlen av Oxford er en annen kandidat (teori støttet av Sigmund Freud og Shakespeare-tolkeren sir John Gielgud). Noen har igjen ment at det var den walisiske vitenskapsmannen John Williams som skrev, som senere ble biskop og derfor ikke kunne stå fram. Til og med dronning Elisabeth I. har vært luftet som mulig bakkvinne.

Mystiske sammenfall

Mest arbeid har blitt lagt ned på å forsøke å bevise at det var dikteren Christopher Marlowe som sto bak Shakespeare og forsynte ham med skuespill. Den amerikanske forfatteren Calvin Hoffman brukte ikke mindre enn 19 år av sitt liv på å dokumentere sammenhengen mellom de to. Det han fant, eller mente han fant, er godt stoff for folk med hang til konspirasjoner og minst ett film-manus verdig.

Den velutdannete dramatikeren Marlowe var født samme år som Shakespeare, i 1564. Før han ble drept bare 29 år gammel, rakk han å skrive noen av de største dramaer i britisk litteratur, som «Tamburlaine» og «Doctor Faustus».

Samme år som Marlowe dør dukker Shakespeare opp med sitt første publiserte dikt, det erotiske «Venus and Adonis». I elisabethansk tid var 29 år en sjeldent sein debutalder for en poet.

Calvin Hoffman argumenterer beinhardt for at Marlowe slett ikke ble drept i 1593. Mye tyder på at Marlowe var vervet som spion for dronning Elisabeth. Den frittalende, ateistiske, åpent homofile Marlowe skal etter hvert ha forekommet intrigemakere ved hoffet som en trussel som måtte ryddes av veien. Hoffman, og flere med ham, tror det var en annen som ble drept med kniv på et lurvete vertshus ved Themsen den mai-dagen i 1593. Den virkelige Christopher Marlowe hadde skjønt at det var planer på gang for å få ham av veien og klarte å rømme til Italia.

Pussig mange av Shakespeares skuespill er lagt til Italia, et land han aldri var i.

Dusør

Hoffman mente å ha funnet fysiske spor etter ham her. Men det meste av de 19 etterforskende årene brukte den entusiastiske amerikaneren på å sammenligne strofer fra Marlowes diktning med Shakespeares. Jo mer han lette, dess flere likheter fant han. For eksempel:

«Holla, ye pampered Jades of Asia. What, can ye draw but twenty miles a day» (fra Marlowes «Tamburlaine»)

«And hollow pampered jades of Asia, Which cannot go but thirty miles a day» (fra Shakespeares «Henry V»)

Slike paralleller fant han mange av. Dette trenger likevel ikke være annet enn et eksempel på det kjente faktum at Shakespeare stjal fra kjente verker, slik som mange av hans samtidige. Et teater som det Shakespeare var sjef for satte gjennomsnittlig opp hele 18 nye skuespill i året. Med en slik enorm produksjon var det ikke uvanlig med tjuvlån og bearbeiding av tidligere skuespill. Eller kan det også bety at Shakespeare fikk hjelp?

Men Calvin Hoffman fant mer. Han mente også å finne at rollefigurene i skuespillene til Marlowe og Shakespeare er like, og at situasjonene de havner i er de samme følelsesmessig og intellektuelt.

Sjøl etter at han døde i 1960 fortsetter han arbeidet. Calvin Hoffman testamenterte nemlig én million pund til det såkalte Marlowe-samfunnet ved Cambridge. Belønningen går til den eller de som klarer å bevise en gang for alle at Christopher Marlowe ikke ble drept, men kom seg over til Italia, skrev sine skuespill der og fikk dem smuglet inn i England til svindleren William Shakespeare.

Case not closed?

Les mer her:

- om dokumentarfilmen «Much ado about something»

- utdrag fra Calvin Hoffmans bok «The murder of the Man Who Was Shakespeare» fra 1955.

<B>MOBBES: </B>Snart 400 år etter at han døde jobbes det stadig aktivt på flere hold med å frarøve William Shakespeare all ære.
<B>DEN VIRKELIGE MESTEREN? </B> Christopher Marlowe døde offisielt i 1593. Eller rømte han til Italia og fortsatte sin framifrå skrivekunst derfra?
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media