Stor Strauss-opplevelse

Sjelden opplevelse av stor sangerinne på hell.

Lutoslawskis «Trauermusik» fra 1959, skrevet til minne om Béla Bartsk, slo an tonen i Oslo-Filharmonien på ukas abonnementskonserter. Og nivået, der Franz Welser-Möst viste seg å forsvare sitt rykte som en av de fremste blant det yngre tetsjiktet på dirigentens internasjonale rankingliste, og der orkestret grep sjansen til å strekke seg maksimalt, slik de pleier når de får dirigenter som vet og kan.

Det viste seg ikke minst i østerrikeren Franz Schmidts 4. symfoni fra 1930-tallet, et ukjent verk for de fleste, fint formet som en slags utholdt etterklang av Bruckner og Mahler.

Men det var Richard Strauss som rykket i sentrum for oppmerksomheten, som så ofte når hans storslåtte musikalske avskjed til livet, «Vier letzte Lieder», står på programmet.

Det bølget i musikkens høstfarger idet orkestret spilte opp, finstilt i nyansene og med den rette løden i fargespillet.

Så satte Anna Tomowa-Sintow an den første tonen.

Det ble en spesiell opplevelse. Hun hadde ikke sunget mange takter før vi fornemmet formatet, en stor stemme helt innforlivet i Strauss' musikalske verden, fra utladningene som mirakuløst drar seg mot stadig nye høyder og helt ned til det minste lille kokette kast, som også hører med i Strauss' musikalske verden.

Alt var på plass, unntatt stemmen selv, der kjernen i den, i tråd med sangerlivets ubønnhørlige gang, viste seg å være i ferd med å løse seg opp i et overdimensjonert vibrato.

Merkelig nok ble det en del av uttrykket, dette også, en utfordrende påminnelse om sammenhenger mellom liv og kunst, i Strauss' aller siste musikk, skrevet i hans eget livs skumringstime, som krever nesten et helt sangerlivs erfaring for å forløses - og enda litt til.