Stor urframføring

Kanchelis nye verk i nærmest fullkommen klangprakt med Oslo-Filharmonien.

Vi kjenner Marc Soustrot som en av Oslo-Filharmoniens mest inspirerte gjestedirigenter. Men i går kveld overgikk han seg selv, og viste at han er en av de ytterst få som kan få orkestret til å gjøre det samme. Én ting er at han inkarnerer musikken som om den var koreografert for ham. Men hva vi ser, er egentlig musikken selv idet den tar form, der Soustrots malende gestikk tegner klangen slik den kan og skal være, i stedet for slik den pleier å være. Slik viftet han unna det konvensjonelle i Musorgskijs «Bilder fra en utstilling», og fikk verket til å klinge som om det var skrevet i går. Og slik, etter noen hvileskjær i Griegs a-moll med en myndig Nils Mortensen ved klaveret, ga han oss Ghiya Kanchelis splitter nye «Al niente». Og la oss for en gangs skyld la fortolkerne være innfallsport til en urframføring. For det er noe med tidsfølelsen hos Kancheli som balanserer mot en avgrunn. Den minste ustøhet i orkestret kan få verket til å bikke over, for ikke å snakke om hva som skjer om utøverne sikrer seg og forsøker å kjøre safe. Da klapper de store spennene i Kanchelis musikk sammen.

I går kveld, derimot, balanserte verket fullkomment, som en omvendt pyramide - en enorm klangmasse dypetset ned i sin aller fineste figurer.

«Al niente» klinger som musikk fra ingen steder og fra alle steder, fortrolig i sitt tonale tonespråk og samtidig helt ukjent, fordi alt er hørt på en ny måte.

Det er langt mellom hver gang vi kommer så tett på stor musikk.