Storartet drama om vold

Året er 1959. Han likner James Dean. Hun er en naiv 15-åring. Sammen er de livsfarlige i Terrence Malicks storartede og omdiskuterte debutfilm fra 1973.

«Badlands», basert på en sann historie, er ikke tidligere kinovist her til lands. Den gir et utmerket bilde av hva som særpreger Terrence Malick («Den tynne røde linjen»), denne einstøingen av en regissør: en bredt anlagt, episk stil, store kontraster og bemerkelsesverdig billedsans, for å nevne noe.

Umodne drømmere

Filmen er laget seks år etter Arthur Penns «Bonnie and Clyde», om lag 20 år før Oliver Stones «Natural Born Killers», begge glimrende produksjoner med liknende tematikk - ungt, romantisk par på flukt fra loven. Malick gjør det på sin helt egne måte. Hans Kit (Martin Sheen) og Holly (Sissy Spacek) utøver sanseløs vold i en filmatisk ramme av stor ro. Desto mer sjokkerende.

Det er nå Kit som skyter. Han er en 25 år gammel søppelkjører hvis eneste fortrinn er utseendet, og han nyter det. Barnet Holly lever i filmbladenes fantasiverden. Begge mangler kontakt med seg selv og virkeligheten. Mot en bakgrunn av myten om den amerikanske drømmen legger de ut på veien til helvetet. Kit skyter Hollys far, tilsynelatende kunne han like gjerne drept en flue. Holly følger sin «Dean». De bor i en trehytte, før de drives fra skanse til skanse etter stadig flere drap. Hun har med seg skolebøkene og drikker melk, han drikker øl og pusser geværet - ingen av dem er modne nok til engang å forholde seg voksent til hverandre.

Klassiker

Malick gjør storslått bruk av praktfulle amerikanske landskaper. Naturens skjønnhet står i voldsom kontrast til det som skjer i den, slik også tilfellet er i hans krigsfilm av fjoråret. «Den tynne røde linjen» er en antikrigsfilm, som «Badlands» er anti-vold og om vold. Kontrasten mellom dialog, dagligdags preik og iblant rene banaliteter, og parets handlinger, er slående. De kunne vært hvermansen med kurs for stupet.

Flott at kinematografene setter opp klassikere. Benytt sjansen.