Storartet institusjon?

POSTVERKET

«er en av de mest storartede av alle samfundets institutioner», fastslo økonomen Oskar Jæger i 1930. Bare ved å putte et brev med frimerke i postkassen kunne man få det befordret på raskeste måte over hele verden, med jernbane, dampskip, luftskip, biler, hester, reinsdyr og kameler. Alle vil kanskje ikke være enig i dag, men la oss kaste noen blikk på Postsverkets historie og på den bakgrunn vurdere dagens situasjon.

Annen halvdel av 1800-tallet var på mange måter Postverkets storhetstid. I 1855 ble frimerket innført, og portoen ble kraftig redusert. Brevmengden økte fra snaut en million i 1844 til 44 millioner i 1900. Det ble opprettet en mengde nye postruter, særlig i de siste tiårene av 1800-tallet, og postkontorer og poståpnerier ble opprettet i stor stil, også en ny type enkle postkontorer som ble kalt brevhus, og som praktisk talt var det samme som dagens post i butikk. Det var også på denne tiden at ordningen med landpostbud ble innført.

Hva var det man ville med Postverket? Fra grunnleggelsen i 1647 og i lang tid fremover var det først og fremst statsadministrasjonen og næringslivets behov det dreide seg om. På begynnelsen av 1800-tallet kom en ny dimensjon til. Stortinget bestemte at aviser og blader kunne få permanent portomoderasjon, noe som betydde at de ble sendt usedvanlig billig, noe som har vært meget viktig for spredningen av det trykte ord i Norge.

I 1870-årene diskuterte Stortinget brevportoen flere ganger. Det ble hevdet at det var ønskelig å gjøre det så lett og billig som mulig å uttrykke seg skriftlig, for i dette lå det «et opdragende og dannende Element af høi Betydning». Mange av dem som kom til å sogne til partiet Venstre, understreket postens pedagogiske sider med stort engasjement. Venstrefolkene var, som Rune Slagstad har poengtert, meget opptatt av skole og utdanning som redskaper for samfunnsutvikling, og på denne tiden foregikk det da også en stor utbygging av folkeskolen. Posten ble sett som en forlengelse av skolen.

PORTOEN

ble derfor redusert i 1871, og den ble ikke øket igjen senere selv om Postverket gikk med underskudd helt til 1887/88. Det fantes altså en politisk vilje på Stortinget til å bruke en samfunnsinstitusjon til å realisere overordnede formål, noe som ofte etterlyses i dag. På den annen side er ikke dette uproblematisk. Venstrefolkene var en elite som ville oppdra og disiplinere allmuen etter sitt eget bilde. Den slags vil man gjerne ha seg frabedt i våre dager.

I dag er situasjonen en helt annen. Det stortingsrepresentantene gjør nå er å fastsette hvor stort overskudd Postverket skal gi til statskassen. Postverket er blitt et A/S som skal gi det som heter et positivt bidrag. Innad i Postverket skal ikke kryssubsidiering forekomme og dermed har avisportoen, som fortsatt er fordelaktig, kommet under press.

Postmonopolet er nå langt på vei en saga blott, Postverket har bare monopol på lukkede brev under 100 gram, og dette utgjør 19 prosent av omsetningen. I løpet av få år vil postmonopolet være fullstendig borte. Mange er bekymret for hva fri konkurranse kan føre meg seg. Vil det bare bli lønnsomhetstenkning igjen?

Et monopol er imidlertid ingen garanti for at det tas andre enn kommersielle hensyn. Det inneholder posthistorien et paradeeksempel på. Å drive postverk ble fra begynnelsen av betraktet som et regale, en kongelig rettighet. Postverket var en pengemaskin både i Danmark og Norge og i andre land. Overskuddet var enormt og ble brukt til pensjoner og drift av et sykehus i København. Hensynet til inntjeningen gjorde at det ble lite utbygging av rutenettet. En konsekvens både av det mangelfulle rutenettet og de høye portotakstene var at folk sendte brevene på andre måter, først og fremst med tilfeldige reisende, selv om det var ulovlig fram til 1827.

I ANNEN HALVDEL

av 1800-tallet har vi sett at målet var et helt annet, og på 1900-tallet. fortsatte utbyggingen av rutenett og poststeder. Etter krigen ble det satset veldig på posttjenestene i distriktene, daglig postforbindelse ble sett på som et sosialt gode som alle skulle nyte godt av, på samme måte som elektrisiteten, som nådde fram til alle utkanter omkring 1965. Den hadde også i begynnelsen vært luksus for de få.

Antall poststeder nådde toppen på slutten av 1950-tallet med til sammen snaut 5000. Deretter har det gått nedover, poststeder har blitt nedlagt og ofte erstattet med landpostruter og i den senere tid post i butikk. Det meste av denne tiden har postmonopolet vært intakt. Nedlegging av postkontorer er altså verken noe dramatisk nytt, eller spesielt knyttet til konkurranse eller oppløsning av postmonopolet. Det har sammenheng med endringer i bosettingsmønsteret og i den senere tid med at mye at betalingstjenester ikke lenger foregår på postkontorer. Postverket har stadig tilpasset seg endrede rammevilkår: På 1800-tallet og etter krigen var det utbygging, og. siden 1960 har man slanket distribusjonsnettet, men også funnet nye løsninger, eller revitalisert gamle.

Det er lett å forstå at nedleggelse av postkontorer ikke er populært blant dem som blir berørt, særlig når det blir lange køer i de postkontorer som overlever. Det har vært mange lokale aksjoner for å hindre nedleggelse. Parallellen fra jernbanen er nedleggelsen av sidebanene, som nesten ikke hadde trafikk, noe som skjedde i perioden 1960 til 1990. Det var til tider store aksjoner for å bevare sidebanene, og stortingsrepresentantene engasjerte seg sterkt for å bevare sine lokale baner. Helheten var det derimot ingen som interesserte seg for. Det er åpenbart at uten at sidebanene var blitt nedlagt, hadde jernbanen ligget enda dårligere an enn hva tilfellet er i dag.

FRA POSTENS SIDE

har det vært anført at nedleggelse og effektivisering har vært nødvendig for å unngå at portoen skulle bli så høy at posten ikke lenger var konkurransedyktig. Det er vanskelig å se bort fra dette. Uten nedleggelse av postruter og poststeder hadde vi kanskje nærmet oss situasjonen fra tiden før 1855, da portoen var så høy at man måtte finne andre måter for å få fram posten, eller velge andre kommunikasjonskanaler.

Det er det greit nok å slå fast at postverket må følge med i utviklingen. Men det er åpenbart at vi er inne i en periode med store forandringer, og at det er vanskelig å vite hvordan. En ting er forholdet til andre aktører når det blir fri konkurranse. Skal Postverket konkurrere om alle tjenester, eller spesialisere seg på noen? Enda mer grunnleggende er spørsmålet om forholdet til annen infrastruktur. Det er åpenbart at posten, slik som jernbanen, har passert sin storhetstid. Det har kommet nye og på mange måter mer effektive kommunikasjonssystemer. Elektronisk informasjon trenger ikke noe postvesen, og det gjør heller ikke overføring av penger. Men det er sannsynlig at det fortsatt vil være behov for transport av fysiske brev og av pakker, og at dette kan være oppgaver for Postverket og/eller dets konkurrenter. Postverkets har altså fortsatt muligheter - også til å være en storartet samfunnsinstitusjon.

FAKTA

Historie

Dette er tredje kronikk i Dagbladets nye kronikk-serie om historie.

Anledningen er Historisk institutts

50-årsjubileum. Kronikkene står

hver torsdag.