Storartet om Dustefjerten

Rune Belsviks forunderlige figurer har blomstret siden siste utgivelse. Leseren blir hensatt i en humrende salighet, skriver Dagbladets anmelder Mette Hofsødegård.

BOK: Det er tydelig at nå var Dustefjert-reservoaret fylt til randen igjen for Rune Belsvik. Derfor sender han ut vidunderfortellingen «Dustefjerten og den store sommarferieturen», sju år etter siste Dustefjert.

Har blomstret

Det forunder meg ikke om Belsvik er inspirert av å ha sett figurene sine utfolde seg på teaterscenen. For der har de også blomstret siden forrige utgivelse, og bekreftet hvilke kvaliteter som bor i typegalleriet, i settingen og den helt spesielle kombinasjonen av smålåten og storartet dramaturgi.

Det er sommer og ferietid i Det vesle landet. Spørsmålene er mange: Skal reisen skje nedover elva eller opp mot fjellet? Vil Bollefisen være med? Er det noen vits for Holesnusken å jobbe så hardt når han er alene igjen i det lille landet? Og så skjer det noe vidunderlig med Andungen i løpet av den store sommarferieturen.

Rikt utstyrt

Det er ingen litterær hemmelighet at de store livsspørsmålene kan skrives inn i en ganske så hverdagslig ramme. Men denne kunsten beherskes bare av de aller beste fortellerne.

Belsviks historier om Dustefjerten, Bollefisen, Holesnusken, Oktava, Kavringreven, Andungen og Berghøna gir leseren mening på ulikt vis.

De er blitt en standardsetter når det gjelder såkalte all-alders bøker i nyere norsk litteratur. Det som kjennetegner denne standarden er at det ikke er snakk om skarpt atskilte lag av meninger, for eksempel et naivt handlingsnivå og et avansert eksistensielt fortolkningsnivå, men heller en helhet som hele tida insisterer på egenverdien i det leseren til enhver tid oppfatter.

Belsviks tekst er så rikt utstyrt med «triggerpunkter», og utløser så mange assosiasjoner, at det er en humrende salighet for hele det litterære mottaksapparatet å lese den, også for barn som ikke nødvendigvis har så mange andre litterære referanser. Noen tekster bare virker. Denne er en slik.