Storartet om Rolf Jacobsen

Under et lyrikkseminar på Blindern i slutten av 60-årene fikk jeg og flere andre som hadde dyrket Rolf Jacobsens lyrikk i gymnasdagene, et mindre sjokk. En aktiv student hadde oppsporet «Nasjonalsosialister i norsk diktning» fra 1943 og kunne berette at Jacobsen var presentert der.

Dikterens aktiviteter under krigen var selvsagt kjent, men det ble talt og skrevet lite om det på 60-tallet. Derfor kunne denne avsløringen komme bak på dem av oss som mente at vi var rimelig velorientert om norske forfatteres gjøren og laden.

I 70-årene ble vi med jevne mellomrom påmint om Jacobsens mørke fortid, men man må si at han slapp forbausende lett fra dette 'harde', ideologikritiske tiåret. Både hans dikteriske og journalistiske virke ble i all hovedsak latt i fred. Selv lettet Jacobsen for første gang på sløret i et intervju med Knut Faldbakken i 1975. Her la han fram sin egen versjon - en versjon som han i all hovedsak holdt fast ved resten av sitt liv. Handlingene hans under krigen hadde sin rot i et ønske om å holde en arbeiderpartiavis i gang, hevdet han. At dette i beste fall bare kan oppfattes som et delmotiv, i verste fall som et forsøk på å tåkelegge de egentlige fakta, gir Ove Røsbak overbevisende belegg for i sin fortrinnlige Jacobsen-biografi.

Propaganda

Røsbak, som var en god venn av dikteren, tar ikke Jacobsens egen framstilling for god fisk. Han gjør ingen forsøk på å bortforklare de faktiske forhold; tvert imot legger han alle kortene på bordet. Okkupasjonen er et mørkt kapittel i dikterens liv. Hvor mørkt det faktisk var, får vi nå for første gang kjennskap til i sin fulle bredde. De ytre fakta kjenner vi allerede. Høsten 1940 meldte den tidligere så aktive arbeiderpartimannen Jacobsen seg inn i NS. Over jul overtok han stillingen som redaktør for Kongsvinger Arbeiderblad. Som ansvarshavende signerte han her en rekke lederartikler som var ren nazipropaganda. Fra midthøstes innehadde han dessuten vervet som presse- og propagandaleder i NS-laget på Kongsvinger. For begge disse forhold ble han dømt og straffet etter krigen.

Lederartiklene er ubehagelig lesning. Nesten uten unntak fulgte redaktøren direktivene fra Pressedirektoratet og Deutsche Presseabteilung til punkt og prikke - og det to the bitter end. I alt skrev Jacobsen 57 signerte ledere. Flere av dem har et rasistisk innhold. I en av dem tales det f.eks. om «den jødeimperalistiske hydras hypnose overfor de små folk», i en annen om «kulturnegrene i vest og kulturnegrene i øst». Selvsagt skrev Jacobsen med påholden penn, men likevel... Røsbak har sammenholdt hans ledere med det stoffet han fikk tilsendt, og kan påvise at betydelige deler bygde på egne påfunn, i alle fall var utformingen Jacobsens egen.

Nyansert

Sto han inne for det han skrev, det er et av de ubehagelige spørsmålene biografen tvinges til å stille seg. Eller skrev han det ut fra ren opportunisme? Eller hadde han mer 'edle' motiver? Røsbaks drøfting av beveggrunnene bak og omstendighetene omkring overtakelsen av redaktørstillingen er nyansert og perspektivrik. Han går nøye inn både på de menneskelige og de ideologiske forhold. Kanskje stiller han flere spørsmål enn han gir svar. Rimelig nok i og for seg. Noen enkle svar gis det nemlig ikke. Var Jacobsen en 'svak' person som lot seg lokke eller presse til å overta en stilling han ønsket seg - vel vitende om at han måtte gå på akkord med sin overbevisning? I den forbindelse vek han ikke engang tilbake for å føre sine medarbeidere bak lyset og lyve om sitt NS-medlemskap? Hos Røsbak framstår dette som en del av sannheten. Om ikke Jacobsen var 'svak', så var han i alle fall en fredsæl person, på grensen til å være konfliktsky, selv om Røsbak heller ikke legger skjul på at han hadde visse 'autoritære' trekk, og delvis også sans for totalitære systemer og totaliserende tankebygninger.

Men Røsbak psykologiserer bare i mindre grad - selv om Jacobsens oppvekst i en familie med en sterk mor og en unnvikende far som slåss som hund og katt, og med en ungdoms- og studietid preget av pengenød og underlegenhetsfølelse kan invitere til det. Biografen er mer opptatt av politiske meninger. Som sosialist tilhørte Jacobsen Arbeiderpartiets venstrefløy i 30-årene. Hans innmeldelse i NS var en gåte for hans tidligere partikamerater, og den har vært det for mange helt opp til i dag. At Hamsun ga sin støtte til okkupantene, burde ikke ha kommet som en overraskelse. Her er sammenhengene klare nok. Men kanskje finnes det også noe i den tidlige Jacobsens tankeverden som ikke gjør overgangen til nazismen så 'gåtefull'? Som Hamsun var Jacobsen Englands-hater og hadde sans for tysk kultur. Som ham var han oppspent mellom motstand mot og fascinasjon av 'det moderne'. Som ham var han antikapitalist på et 'populistisk' grunnlag. Røsbak mer enn antyder at til sammen var dette grunn nok til at han kunne la seg 'forføre' av den 'sosialistiske' retorikken som også var en viktig del av nazismens retorikk og propaganda.

Varsom

Hva så med lyrikeren Jacobsen? Finnes det noen sammenhenger her? Røsbak trør med rette varsomt i gresset når han kommer inn på dette. Det er lettere å finne spor etter sosialisten og den seinere katolikken (Jacobsen konverterte etter krigen) i diktene. Skulle man savne noe i denne ypperlige biografien, måtte det være en mer inngående behandling av Jacobsens lyrikk. Men Røsbaks hovedærend er mennesket Jacobsen og hans personlige og idémessige utvikling - fra vogge til grav. Og han tegner et sobert portrett, lodder dybdene og klargjør spenningene i personligheten på en insisterende måte. At fakta legges på bordet medfører ikke at Jacobsen settes i et dårlig lys.

Boka er skrevet både med innlevelse og distanse - men ikke minst ut fra respekt overfor og kjærlighet til både dikteren og mennesket. I tillegg er boka uhyre velskrevet og velkomponert. På forsiktig vis utnytter Røsbak fiktive og narrative grep, går inn i den portrettertes tanker og bygger opp scener som fortetter sentrale temaer - uten noensinne å gi slipp på det faktiske. Boka rommer således det meste vi kan forvente av en litterær biografi. At den vil bli stående som høstens store biografi er derfor en nærliggende spådom.