|||Overvåking er enkelt. Da en kilde for noen år siden ba meg ringe på en sikker linje, følte jeg meg hensatt til en TV-krim. Jeg må innrømme jeg smilte litt av hans paranoia. Hvem ville gå til et så dramatisk skritt for å avlytte relativt uskyldige samtaler? Det var verken snakk om rikets sikkerhet, eller noe kriminelt.

I ettertid har jeg skjønt at jeg har vært naiv. Det er visstnok barnemat å avlytte en mobiltelefon, og jeg reagerer ikke lenger når folk oppfører seg som om de har Lisbeth Salander etter seg. Selv har jeg mer eller mindre bevisst tilpasset meg det nye overvåkingssamfunnet. Jeg skriver sjelden noe på epost, sms eller i sosiale medier som ikke tåler dagens lys. Om ikke annet er jeg sikret, hvis noen skulle ha interesse av å sitere en personlig hilsen i en biografi.

Kall meg likevel naiv, jeg trodde aldri justisministeren skulle overvåke meg. Det kan skje, hvis stortinget vedtar EUs datalagringsdirektiv.

En ting er den praktiske og samtykkende datalagringen som skjer i regi av teleselskaper, banker og arbeidsgiver under streng regulering. De færreste er seg den heller bevisst. Det er noe helt annet når regulererne selv, myndighetene, står bak en omfattende og tvungen lagring i den hensikt å avdekke kriminalitet. Når politiet skal ha adgang til vår datatrafikk i lengre tid.