Storbyens skrift

Eva Bratholm har skrevet en sympatisk og upretensiøs guide til forfatternes New York. Men dessverre har Forlaget Press sendt ut nok ei bok vansiret av skrivefeil.

Da Oscar Wilde ankom New York, skal han ha fortalt tollerne at «I have nothing to declare, except my genius». Eva Bratholm ankommer samme by med mindre håndbagasje. Men så er hun da også atskillig mer beskjeden.

Forfatterens beskjedenhet er en av denne bokas største dyder. «New York - forfatternes by» gir små smakebiter av reiseskildringer, forfatterbiografier, bokomtaler, litteratur og mer praktiske reisetips.

Bratholm byr leseren på møter med sine yndlinger blant New Yorks forfattere, særlig James Baldwin, Woody Allen, Dorothy Parker, Jack Kerouac, Arthur Miller og Paul Auster. Alle blir de forankret i sine kvartaler av storbyen. Og innimellom det hele sper hun på med egne opplevelser av New York og dens innbyggere.

Bratholm flanerer ikke på fransk vis; helst tar hun banen eller går tur, gjerne i anorakk eller boblejakke. Og det norske blikket kan sjarmere.

Best er Bratholm når hun forholder seg nært til sine egne opplevelser av byen og litteraturen. Som når hun med både kjærlig fascinasjon og den fremmedes distanse skildrer de svartes kirkeliv i Harlem.

Bratholms språk

Det er selvsagt ingen grunn til å komme til denne boka med forventninger om dypsindige litterære analyser. Men forfatterskissene hadde hatt godt av å ha funnet en spenstigere språkdrakt. Handlingsresymeene kunne hatt mer piff.

Svakest er Bratholm når hun begir seg ut i det mer abstrakte. Som når opphevelsen av slaveriet sies å føre til «et åndelig praktisk vakuum», vi blir fortalt at ved Seinens venstre bredd «var toleransen åpen» eller vi får høre om Dorothy Parkers «gjennomskuende litterære stil». Kanskje burde forfatteren også ha følt et noe større ubehag i sin omgang med klisjeer. De som allerede har et anstrengt forhold til adjektiver som «utrolig», bør ta dette i små doser. Boka inviterer da også til korte møter snarere enn til sammenhengende lesning.

Jeg foregriper: Mange av manglene ved Bratholms språk ville vært rettet opp med en enkel språkvask. Ellers er bokas utdrag fra New York-litteraturen så fulle av feil, at jeg tar meg i å lure på om forlaget har oversatt alt selv. Men eneste oppgitte egenoversettelse er av «American Psycho». Den blir ikke stående som noen lysfontene i norsk oversettelseshistorie. Hvorfor bruker man ikke Henning Kolstads oversettelse fra 1992?

Storbyens bilder

Bratholm har plukket opp fine anekdoter og gir fargerike glimt av forfatteres liv i denne byen. Og hun makter også å fange leseren med sin entusiasme for «det store eplet» og dets litterære koterier. Selv om boka finner fram til både morsomme og vesentlige sider ved New York, klarer den likevel ikke helt å finne seg selv. Særlig virker noen av de praktiske reisetipsene påklistrede.

Er forfatterens ambisjoner beskjedne, er bokas utstyr ubeskjedent. Det visuelle uttrykket fortjener da også ros. Bortsett fra i noen avstikkere til det mer postkortaktige, klarer fotograf Per Fronths duse bilder å fange byens stadige bevegelse.

Sammenbrudd

Dessverre har imidlertid storbyens tempo manifestert seg på atskillig mer utilsiktet vis enn gjennom Fronths fotografier og Bratholms språk. Her har det gått fort. Og da har jeg beveget meg fra bokas dyder til dens mørkeste laster: Slik denne bokas tekst blir presentert, er den blitt en orgie i dysleksi.

Det hadde selvsagt vært verre med trykkfeilbefengte bøker som i tillegg var stygge og dårlig produsert, men er Forlaget Press i ferd med å bygge seg en profil på påkostede bøker fulle av trykkfeil?

Noen av trykkfeilene fører til nyord som kan berike språket, som «prekesol» , «indrefilt» , «fargesparkende» og «aksebegre» . Men de fleste er mindre underholdende. I en sjelden anledning til kvantitativt arbeid fant jeg i underkant av 350 trykkfeil på om lag 100 sider tekst. Og ennå har ingen 21-årig historiestudent kommet på banen.

Et enormt antall forfatternavn og boktitler feilstaves. Dét er dumt når man befinner seg i forfatternes by. Bokas lesere blir introdusert for hittil ukjente historiske størrelser som Marilyn Monore, Rembrant, Teneesee Williams (for øvrig i tre gale versjoner) og Allan Køningsberg (Woody Allens opprinnelige navn var Allen Konigsberg), for å være svært selektiv. Ellers vil nok mange tvile på om Jack Kerouacs «On the Road» bør stå høyt i det tjuende århundrets litterære kanon, men at den er «en av det nittende århundres mest sentrale bøker», er bortenfor kontroversielt. Slikt burde det vært lett å luke bort.

Look to Norway!

Når Bratholm mot slutten av boka trekker på smilebåndet over brooklynernes unorske stavemåte: «Yulekarger, kransekagge og kringlers», må denne leser dessverre si: «Look to Norway!»

Bokas tekst er altså vansiret, men ellers er dette sympatisk og upretensiøst. Synd derfor at forlaget har konsentrert seg så ensidig om den visuelle presentasjonen. Men ingen vil ta skade av å lese «New York - forfatternes by» - bortsett fra dem som allerede strever i sitt forhold til rettskrivningen.