Storbyfeber

Nyurbanisten Erling Fossen har skrevet en entusiastisk bok om bystatenes pluralistiske verden, en faglitterær thriller om en framtid uten bakstreverske nasjoner og industrisamfunnets hemmende arvegods.

De selvstyrte IT-metropolene skal smelte sammen til et globalt nettverk slik at «mennesket får de fysiske og sosiale omgivelser som tilfredsstiller alle dets behov».

Takket være den digitale revolusjonen og informasjonssamfunnets universelle kraft, vil vi kvitte oss med distriktspolitikkens fruktesløse ambisjoner og skape et sentralisert, verdensomspennende bysystem «der klassene er oppløst og flesteparten er blitt byborgere».

«EcstaCity» heter kampskriftet, som er preget av ungdommelig glød og suveren forakt for kulturelle byplantradisjoner og arkitektoniske overleveringer, men spørsmålet er om verket holder mål som populærvitenskapelig analyse og profeti.

Lappeteppe

Erling Fossens hovedtese forutsetter at 80 prosent av jordas befolkning vil bo i urbaniserte områder i år 2025. Innen den tid har nasjonalstaten gått i oppløsning og «en politikk for byen, en ny urbanisme» preger menneskenes tenkning.

En virtualisering av byene finner sted, innbyggerne blir cyborgere, men dette betyr ikke at vi flytter ut på landsbygda med våre datamaskiner. «Informasjonssamfunnet er ekstremt stedsbundet», paradoksalt nok, og metropolene blir de viktigste arenaene for mellommenneskelig utfoldelse og identitetsskapning. Innvandringen vil fortsette og til slutt tilhører alle en minoritet. Et multietnisk fellesskap av nomader oppstår i en sivilisasjon av verdensborgere som dyrker heterofilien - kjærligheten til forskjellene - slik at det ikke dannes gettoer med rasistiske motsetninger som resultat. Uansett hvor store byene blir, vil megastrukturen bestå av naturlig fungerende enheter, byer i byen, et sosialt og kulturelt lappeteppe uten den klassiske byens kunstige sentrum og segregerende drabantbyer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nettverk

Trafikknutepunkter holder det hele sammen, forklares det videre, byene forbindes med avanserte transportstrekninger som må utformes av designere, og hver by kobler seg til et internasjonalt nettverk av byer «for å tiltrekke seg den globale strømmen av kunnskapsarbeidere og kapital».

Her har den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas - et av Erling Fossens store forbilder - allerede skapt en framtidsarkitektur og et faglig språk vi kan dra nytte av når vi gir opp den gammeldagse byplanleggingen og sier «ja til de ukontrollerte metropolene» som er «den eneste veien å gå også for Europa». I Japan har de såkalte metabolistene, futuristiske arkitekter og planleggere, vist at «høy befolkningstetthet kan være bærekraftig, og at det nesten ikke er noen grense for hvor mange mennesker som kan bo i en by».

Klasseløs

Erling Fossens bunnløse begeistring for storbylivet og den nye informasjonsteknologien preger skrivemåten og får meg til å tenke at dette kunne ha vært en science fiction-roman, så henrivende er fortellerstemmen hvis man aksepterer forfatterens politiske simsalabim: «Samfunnsvitenskapen oppfører seg fremdeles som om det finnes to klasser her i verden, og som om den eneste måten å løse fattigdomsproblemer på er ved å...ta penger fra de rike og gi til de fattige.»

Det gamle marxistiske eventyret om «kampen mellom de gode arbeiderne og de slemme arbeidsgiverne» eksisterer ikke lenger. Det dreier seg om «en verden der klassene er oppløst», følgelig er det mulig å erstatte den parlamentariske ordningen med et «deltagende demokrati» hvor organiseringen skjer spontant og ulike grupper - byens brukere og aktører - inngår forpliktende samarbeid med hverandre. Et slags kreativt anarki vil utfolde seg når vi blir i stand til å «kappe røttene til vårt nåværende representative, politiske system», forklarer Fossen. Og i dette demokratiske og tiltrekkende teknopolis, hvor den arbeidsfrie tilstand rykker stadig nærmere, blir byen til slutt «arenaen for menneskelivet der leken er like viktig som arbeidet».

Påtrengende

Det er her den skjønnlitterære stemningen blir påtrengende, men Erling Fossen har skrevet et fagfilosofisk innlegg i bydebatten og må tolkes deretter. For det første blir leseren nødt til å akseptere det romantiske storbyperspektivet. For det andre må man tro på påstanden om at monopolkapitalens ypperste redskap - den nasjonale staten - lar seg tilintetgjøre sånn uten videre. Jeg har problemer med begge disse premissene, og følgelig legger jeg boka fra meg uten å ha blitt overbevist om at forfatterens lykkelige bysamfunn vil se dagens lys.