Storbyfolk

Det går en linje fra The Animals og Bob Dylan fram til Erlend Øyes milde og melodifokuserte elektronika.

CD: The Animals' «House of the Rising Sun» i 1964 og Bob Dylans elektriske sjokk på Newport Folk Festival året etter sprengte folkbegrepet i filler. Noen år seinere fikk engelskmennene summet seg. Via Fairport Convention, Pentangle og Nick Drake fikk deres folktradisjon - som i stor grad var opphavet til hvit, amerikansk folk - en solid oppdatering.

Spol fram til 1996. Engelske Beth Orton smelter sammen klubbmusikk og vâr Joni Mitchell-musisering på «Trailer Park». Blandingen av beats og kassegitar kjennes helt logisk ut fordi det ligger i folkbegrepets natur at det ikke bare skal speile tradisjon, men også samtid.

I et slikt perspektiv blir Kraftwerk, New Order og Tore «Erot» Kroknes plutselig like gangbare idealer som Woody Guthrie, Carolina Tar Heels og Pete Seeger.

The missing link mellom Kings of Conveniences bejublede, hel-akustiske «Quiet Is The New Loud» og Erlend Øyes helelektroniske solodebut «Unrest», er den sjeldent vellykkede Kings-remixplata «Versus», hvor til dels radikale rekonstruksjoner beviste at kongenes utvilsomt folkpregede klimpreviser var så melodiøst sterke at de kunne tas med hvorsomhelst.

På Øyes allerede mye omtalte byhopping-plate (ti byer, ti produsenter) aner man et reversibelt potensial: at den spretne elektrolåta «Ghost Train» og den moderne synthpopperen «Sudden Rush» har så gjennomtrengende sterke melodier at de med letthet kunne vært framført på spartansk visesangervis.

Dette gjør at «Unrest» og dens urbane og samtidig milde og inkluderende stemning burde ha appell langt utover den engere krets av electro- og houseentusiaster.

Øyes sterke melodifokus og særpregede vokalfrasering bringer også helhet og sammenheng til en plate som med sine ti ulike produsenter fort kunne spriket i alle retninger.

«Unrest» kan meget vel være den første folkplata spilt inn helt uten gitarer. Roadmovies blir dessuten ikke mer elegante enn dette.