Stordrift i framtida?

«Faktum er at det gjennom historien aldri har vært færre fiskere og færre fiskefartøy enn vi har i dag.»

I et intervju i Dagbladet lørdag 19. januar gjør fiskeriminister Svein Ludvigsen det klart at han mener framtida innen norsk fiskerinæring ligger i kapital og stordrift, større og mer effektive båter og en kraftig reduksjon i antall fiskere. Når kystfiskerne føler seg regulert bort og fratatt sin livsform til fordel for et laug av rike redere, kaller høyrestatsråden det svartmaling, og sier rett ut at det er en diskusjon han «ikke orker»! Erfaringene så langt tilsier imidlertid at dette er en diskusjon han og alle andre så absolutt bør ta - nettopp for framtidas skyld.

Svein Ludvigsens uttalelser representerer på ingen måte noen nytenkning innen norsk fiskeripolitikk. Tvert imot. Dreiningen mot kapitalisering og stordrift og tapet av arbeidsplasser og bosetting langs kysten har allerede pågått lenge - «godt» styrt av dem som sitter med makt til å påvirke retningen på den fiskeripolitikken som føres. Det som er nytt er at denne utviklingen på den korte tida høyremannen Ludvigsen har sittet i ministerstolen, åpent har fått lov til å skyte fart gjennom lukking av fiskeriene. I tillegg er det første gang en norsk fiskeriminister virkelig tar bladet fra munnen og sier rett ut hva det er slags framtid det styres mot. Statsråden skal for så vidt ha honnør for denne ærligheten. Da vet man hva man har i vente, og hva man slåss mot. Men vet fiskeriministeren egentlig selv hvordan den framtida han skisserer for landets kystbefolkning, i virkeligheten vil bli seende ut?

Under Sellafield-konferansen i Lofoten nylig hadde Norges Kystfiskarlag gleden av å høre fiskeriministeren foredra om den fantastiske utviklingen norsk fiskerinæring står overfor som en av landets fremste vekstnæringer i framtida. Lønnsomhet, omsetning, eksportverdi, arbeidsplasser - potensialet skal være enormt, og festtalen høres da også forlokkende ut. At næringen virkelig har et slikt potensial dersom den forvaltes riktig, tviler vi ikke på. Men disse flotte framtidsvyene står i grell kontrast til den faktiske utviklingen vi har sett langs kysten gjennom de siste 10- 20 årene.

Ifølge Ludvigsens uttalelser til Dagbladet er målet å skape en næring der folk kan leve godt av fiske, og med knapphet på ressursene betyr det at antall kystfiskere og antall fartøy må reduseres for å minske kapasiteten og oppnå lønnsomhet. Men Ludvigsen mener man ikke må se seg blind på at fiskere og fartøy forsvinner. Man kan alltids spørre seg hvor Ludvigsen henter sin informasjon fra. Faktum er at det aldri gjennom historien har vært færre fiskere og færre fiskefartøy enn vi har i dag. Likevel har presset mot ressursene aldri vært større, og lønnsomheten dårligere - nettopp på grunn av den kapitaliseringen og den stordriften som statsråden ønsker å satse framtida på.

I 1980 var det 34789 registrerte fiskere i Norge. I 1999 var det bare 21274 igjen. Med andre ord hadde man allerede da redusert antallet fiskere med 13515 personer - det vil si 13515 arbeidstakere sysselsatt rundt om i et kystdistrikt der det ofte er få andre yrkesalternativ. 13515 arbeidstakere som kunne bidratt til den fantastiske veksten i fiskerinæringen som Ludvigsen ser for seg. Siden ministeren bekymrer seg for at altfor mange av disse er deltidsfiskere som spiser av lasset for heltidsfiskerne, vil det sikkert glede ham å høre at antallet fiskere som driver i kombinasjon med andre yrker, gikk ned fra 44,16 prosent i 1980 til 27,96 prosent i 1999.

Tallene viser også at 4500 kystfiskefartøy har mistet sine fulle rettigheter i torskefisket etter at kvotesystemet ble innført i 1990. Ved årsskiftet mistet 6000 kystfiskefartøy retten til å fiske sild, og nesten like mange ble utestengt fra makrellfisket. Nå legges det opp til at mange skal lukkes ute også fra øvrige fiskeri, og dermed tape historiske rettigheter til en næring kystbefolkningen har hatt tradisjon på å livnære seg av i generasjoner.

Hva betyr så dette for bosettingen i Kyst-Norge? Ifølge statistikere har Nordland, som et av landets mest fiskeriavhengige fylker, ikke hatt så få innbyggere siden 1959(!), og i Finnmark er hele fiskevær som for eksempel Gamvik i ferd med å forsvinne som et direkte resultat av manglende sysselsetting. Magne Grip sa det svært illustrerende i samme Dagblad-artikkel som Ludvigsen røpet sine framtidstanker i: «Hvorfor skal Gamvik gå på sosialen når vi bor rett ved et av verdens rikeste hav?» Ja, hvorfor skal de egentlig det, Svein Ludvigsen?

Fiskebestandene er en fornybar ressurs - men ikke evigvarende dersom fiskepresset blir for stort. De fleste norske fiskebestander er i dag fremdeles utenfor sikre biologiske rammer, den sterke reduksjonen i kystfiskere og kystfartøy til tross. Norges Kystfiskarlag tør påstå at forklaringen ligger i at man parallelt med nedbyggingen av kystflåten bare siden 1995 har investert åtte milliarder kroner i nye supereffektive havfiskefartøy, som i stor grad fanger små fisk. Mens man har fjernet tre av fire kystfiskefartøy, og nå gladelig hugger løs på den fjerde for å få ned kapasiteten, har man altså samtidig bygd opp en enorm kapasitet i havfiskeflåten. Det skal store fangster til for å forsvare en investering på åtte milliarder. Likevel er Ludvigsens løsning for å få ned kapasiteten å skjære ned på gruppe II-fartøyene. Disse 4500 kystfiskefartøyene disponerer i dag knappe sju prosent av den norske totalkvoten på torsk.

Hvorfor ha en fiskeripolitikk der det satses på å bygge havfiskefartøy til 10 millioner kroner pr. arbeidsplass, og som i tillegg fanger små fisk som ikke har fått anledning til å formere seg, når det kan bygges konvensjonelle kystfiskefartøyer som beskatter stor fisk til en million kr. pr. arbeidsplass? Hvorfor tømme havet med kapitalintensivt fiske med havfiskefartøy, når vi kan satse på et bærekraftig, arbeidsintensivt kystfiske med passive redskaper?

Havforskerne er enige om at man ved å redusere uttaket av små fisk vil kunne innhente store gevinster på sikt i form av økonomisk vekst og økte kvoter. Når fangststatistikkene viser at 80 prosent av trålfanget torsk er under 2,5 kg, samtidig som 80 prosent av torsken fanges med trålredskaper, sier det seg selv at presset på ressursene blir stort med et slikt fangstmønster. For kystflåten, som representerer et ressursvennlig fiske på stor fisk med passive og selektive redskaper, viser fangststatistikkene helt motsatte tall. Til sammenligning er 80 prosent av kystflåtens torskefangster tatt med garn, fisk over 2,5 kg.

Det er med andre ord mye som taler for at Ludvigsens framtidsdrøm om vekst og velstand i fiskerinæringen vil være helt avhengig av en oppegående kystflåte. Å sette seg i en situasjon der det kun er noen få små båter igjen, til fordel for en kapitalisert havflåte slik ministeren taler for, vil kunne vise seg å bli spikeren i kista for framtidsnæringen. Det må være både fisk i havet og folk langs kysten, skal vekstpotensialet i næringen realiseres. Norge har pr. i dag alle forutsetninger for å utnytte bærekraftig og miljøvennlig beskatning av rene naturressurser som et konkurransefortrinn foran andre fiskerinasjoner. Hvorfor er man da så ivrig etter å kaste vrak på dette?.

Eksportverdien i fiskerinæringen øker? Ja vel, men for hvor lenge dersom Ludvigsens politikk videreføres? Tallenes tale er klar. Mener fiskeriministeren fremdeles at stordrift og kapital er løsningen, anbefaler vi ham å se hva som har skjedd i de landene der denne politikken allerede har vært prøvd fullt ut.