Støre bør kunne vinne

Demonstrasjon av en mulighet er ofte grunnlag for nødvendig mobilisering, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Beretningen om et varslet regjeringsskifte i 2017 har i det siste fått næring fra flere hold. Flere meningsmålinger har vist nokså dødt løp mellom blokkene nå rett før Ap i dag holder sin halvårlige pressekonferanse før sommerferien. Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand har i en kommentar skrevet at Ap utmerket godt kan styre alene, med vekslende støtte i Stortinget, fra sak til sak. Dette har Strand erfart selv, som statssekretær i en av Gro Harlem Brundtlands mindretallsregjeringer.

Om SV havner under sperregrensa og Senterpartiet aldri så mye insisterer på at det enten vil være i regjering eller i opposisjon, er det store muligheter for et styringsgrunnlag etter valget, også for en mindretallsregjering. Slik var det i Gros tid. Og slik kunne det vært i Jaglands tid, den gangen han frasa seg makta. Valget i 1997 ga Ap 35 prosent, altså mindre enn de 36,9 som Jagland forlangte. Men den parlamentariske sammensetningen på Stortinget ble slik at manøvreringsrommet var minst like godt som det hadde vært i den foregående perioden.

Dagens regjeringspartier vil selvsagt gyve løs på Ap og dets leder det neste året. Det gjelder å undergrave motstanderens autoritet. Mange, også på venstresida, oppfatter Jonas Gahr Støre som en tammere partileder enn Stoltenberg og som mindre fyrig enn da han var vital utenriksminister. Nå etterlyser mange hans raske og kontante tilstedeværelse når saker dukker opp. Ofte er det nestlederne Hadia Tajik og Trond Giske som rykker ut. Mange mener nok de er mer pågående enn Støre. Men de er ikke statsministerkandidater. Det kan en av dem først bli om det går riktig galt ved valget i 2017.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så hva skulle tale for at Støre likevel kan gå seirende ut av valgkampen neste høst?

Han er en samlende skikkelse på venstresida. Det er ingen synlig opposisjon mot ham internt, verken i Ap eller i LO. Vi ser knapt rivninger mellom fløyer noen av stedene. Støre har en stødigere oppslutning fra egen leir enn hans forgjengere Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg hadde. Både Gro og Jens slet med venstreopposisjonen i eget parti, periodevis også med fagbevegelsen. Jagland slet på sin side med Stoltenbergs tilhengere. Alle Ap-ledere har fått sitt pass påskrevet i 1. mai-togene, og dessuten har de alle vært skyteskive for EU- og EØS-motstandere i og utenfor partiet. Nå er neste EU-feide umulig å skimte i horisonten. Støre snakker dessuten godt med sentrumspartiene. Og ennå har vi ikke nevnt LOs massive mobilisering.

Les også: Jonas Gahr Støres irriterende «tåketale», kan være det som gjør ham til Norges neste statsminister.

Siden 2013 har Erna Solberg og Siv Jensen avlastet Ap for regjeringsansvar. Mens de selv sliter med slitasje, kan Støre formulere visjoner om framtidas havnæring. Som opposisjonsleder vil heller ikke Støre møte den samme misnøyen fra de store gruppene i offentlig sektor. Ingen overleger eller sykepleiere vil klandre ham for tilstanden ved Oslo universitetssykehus eller for utrydningstruede fødeavdelinger. Den støyten må helseminister Bent Høie ta. Lærerne vil ikke gi Støre ansvaret for et stadig tettere kontrollregime, trusler om lengre arbeidsdag og arbeidsår. Heller ikke pensjonistene er fornøyd under nåværende regime.

Mandag denne uka erklærte også Rødt-leder Bjørnar Moxnes seg som ansvarlig støttespiller for et regime under Støres ledelse. Selvsagt er det strategi fra Rødts side. Det vil neppe selge sin støtte billig dersom partiet skulle komme i vippeposisjon. Men samtidig er det uttrykk for det relativt nye og eksotiske: samling på venstresida.

Svært lenge har den politisk interesserte offentlighet fulgte Ap's svermeri for Kristelig Folkeparti. Ingen på politikkens venstreside gjør egentlig regning med KrF som støttespiller. Til det har flørten vart i for mange tiår. Og dessuten er grunnplanet i KrF fortsatt mer høyreorientert enn partiets ledelse. Men det er åpenbart at KrF trives mindre enn Venstre i selskap med Frp.

Selv står Jonas Gahr Støre fjellstøtt i det egentlige sentrum. Ikke for langt til høyre, ikke for langt til venstre. En skolert og dannet mann som selv millionærer kan identifisere seg med. Egentlig bør det være duket. Men han må igjennom mange holmganger først. Dem trives han ikke i, men det kan han lære, som Gro Harlem Brundtland ville sagt det.

Les også: Støre er puslete når han prøver å ta ansvar for Afghanistan-krigen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook