KRIGENS KONSEKVENSER: Jonas Gahr Støre hyller norske falne i Afghanistan under en seremoni i minnelunden i Mazar-I-Sharif i 2012. FOTO: NTB/Scanpix
KRIGENS KONSEKVENSER: Jonas Gahr Støre hyller norske falne i Afghanistan under en seremoni i minnelunden i Mazar-I-Sharif i 2012. FOTO: NTB/ScanpixVis mer

Støre er puslete når han prøver å ta ansvar for Afghanistan-krigen

Vilje til ansvar skiller ekte politikere fra opportunistene

Kommentar

Jonas Gahr Støre føler ikke skyld eller anger for den mislykkede norske krigføringen i Afghanistan. Han vil ta ansvar, men har tung pust når han forklarer seg.

Jonas Gahr Støre var utenriksminister i sju av de fjorten årene Norge var mest engasjert - militært og sivilt - i Afghanistan. Han satte et tydelig preg på den norske Afghanistan-politikken, både operativt og overfor offentligheten. Som utenriksminister var Støre en utålmodig aktivist i alle sentrale saker, aldri kontorpolitiker bak polstrede dører. Han ville ut og møte aktørene på den internasjonale scenen, og se stedene der konfliktene utspant seg. Som utenriksminister igangsatte han en rekke initiativer i farlige konflikter, mange av dem kontroversielle eller hemmelige. Støre var utvilsomt en av de mest betydelige utenriksministrene Norge har hatt etter krigen.

Derfor er det merkelig at han lyder så spinkel når Klassekampen intervjuer ham om innholdet i Afghanistanrapporten. Godal-utvalget la mandag fram en rapport som er en hard dom over den norske deltakelsen i krigen i Afghanistan. Rapporten konkluderer med at vi lyktes som allierte av USA og NATO, men at vi ikke nådde målene som gjaldt terrorbekjempelse, statsbygging og sikkerhet. Resultatene karakteriseres som «nedslående».

Støre sier rapporten er «viktig, grundig og seriøs», men er også kritisk til flere av konklusjonene. Uten at kritikken blir særlig konkret. På spørsmål om han angrer på noe, svarer Ap-lederen:

«Jeg føler et stort ansvar, men jeg har ikke tenkt på det i kategorien skyld, slik at det er en anger hvor man bevisst har skadet noen. Men det kommer aldri til å forlate meg at jeg har sittet med ansvaret i en tid hvor folk betalte den høyeste prisen. Folk ble drept.»

I norsk politikk er det blitt et slags ritual at den som begår en feil, må legge seg flatere enn en padde. Helst beklage på en måte som tilfredsstiller moralske eller religiøse krav til underkastelse. Det er både motbydelig og lite produktivt. Alle politikere tar feil, og begår feil. Som de fleste andre mennesker, herunder journalister. At Støre ikke vil angre eller ha skyldfølelse i en slik forståelse av begrepene, er derfor forståelig.

Det viktige spørsmålet er et annet: Tar han et ekte ansvar for den politikken som ble ført? Det er forståelsen av politisk ansvar som skiller oppriktige politikere fra opportunistene. I særlig grad gjelder det krigshandlinger der det er stor risiko, både for krigens mannskaper og for skadelige politiske konsekvenser. Politikerne er krigens entreprenører med totalansvar for prosjektene.

Da er det ikke nok å så at man tar ansvar for det som skjedde «på min vakt». Skal ansvar ha noen mening utover det juridiske og parlamentariske, må den inneholde vilje til selvkritikk og læring. Det er her Jonas Gahr Støre blir nokså puslete. Han er defensiv når det kommer til læringspunktene.

Jeg mener tildekking var en av Støres hovedfeil. I årevis underspilte han alliansedimensjonens betydning for Norges deltakelse i krigen. Istedet la han vekt på sikkerhet, menneskeretter, likestilling, utdanning og statsbygging. Det var typisk på flere nivåer, både i utenriksministerens redegjørelser for Stortinget og i offentlige debatter. Afghanistan ble fremstilt som et prosjekt for sivilisasjon, mens det mest handlet om å vise at Norge er tro mot USA og NATO. Denne tildekkingen er en vesentlig årsak til at vi aldri har hatt noen omfattende eller grundig debatt om engasjementet i Afghanistan. Politikerne var mest bekvemme med å holde det hele på lang avstand, både geografisk og politisk. Krigen ble ført med et stort demokratisk underskudd.

I intervjuet med Klassekampen forminsker Jonas Gahr Støre Norges ambisjoner. Mens Norges rolle i Faryab-provinsen før ble fremholdt som både omfattende og vellykket, vedgår Støre nå at «vårt bidrag i Faryab lyktes ikke i å skape demokrati og utvikling og menneskerettigheter». Samtidig fremholder han at Norge bare skulle skape stabilitet, slik at afghanske myndigheter kunne sette disse målene i verk. Men selv ikke målet om stabilitet ble nådd. Straks de norske styrkene forlot Faryab, brøt det ut terror og borgerkrig. I dag er sikkerheten i provinsen en rullerende katastrofe, og Taliban har tatt over store deler av territoriet. Hva sier Støre og de andre ansvarlige politikerne i dag til de norske soldatene som risikerte livet på dette oppdraget?

Det lyder hult når Støre vegrer seg for å vedgå at norsk bistand har medført korrupsjon. Den sivile bistanden var i alt på over åtte milliarder kroner, i et av verdens mest korrupte land. Den tidligere utenriksministeren viser til at Godal-rapporten ikke har påvist at norske penger gikk til korrupsjon. Hvorfor norske bistandspenger vasker hvitere enn alle andre, gir han ingen forklaring på.

Jeg tror ikke Jonas Gahr Støres håndtering av krigen var en slags dekkoperasjon. Jeg tror ikke han var bevisst uærlig eller overlagt avledende. Tvert i mot tror jeg han opplevde en klassisk politisk kollisjon: Det ble ikke samsvar mellom motiver og resultater. De gode målene viste seg å være umulige å oppnå i et samfunn ødelagt av kriger og splittelse, noe også Godal-rapporten gir tydelig uttrykk for. Slik lyder også Støres tale: Intensjonene var gode, men resultatene ble feil.

Det eneste Afghanistan-krigen kan brukes til, er å bruke lærdommen derfra. Hvis Jonas Gahr Støre vil være en ekte ansvarlig politiker, må han gå langt dypere og mer selvkritisk til verks enn det vi har sett til nå. Her trenger norske politikere en lederskikkelse, for det sitter åpenbart langt inne å ta i bruk krigens erfaringer. I Stortinget stemte flertallet, også Arbeiderpartiet, mot en gransking av den norske bombingen av Libya. Nå åpner Støre likevel for at denne krigsoperasjonen bør granskes. Det er en god begynnelse. Skal Jonas Gahr Støre være en troverdig politiker, må han ta flere og tydelige steg i en slik retning.