Store gleder

Å sette opp en rangeringsliste over de ti beste norske bøker i dette århundret er både tøvete og umulig. Det får bli ti opplevelser som har gitt leseren stor og umiddelbar glede.

  • De verste? Dem har man for lengst glemt.

1) Olav Nygaard: «Ved vebandet» 1924

Nygaards siste diktsamling med sfæriske, naturmettede og vakre dikt om død, evighetslengsel, livstrang, identiske øyeblikk og bitter og håpløs kamp mot skjebnen.

2) Olav Duun: «I eventyre» 1921

Bok nummer tre i Duuns serie om Juvikfolket. Skildringen av lausungen Odins oppvekst er en av de mest glitrende og doggfriske barndomsskildringene i norsk litteratur. Boblende morsom, full av undring, vemod og eventyr, og skaper et kystlandskap av intim og storslagen skjønnhet. Ikke minst er den en språklig fest.

3) Cora Sandel: «Alberte og Jacob» 1926

Romanen om Albertes oppvekst kaster et enestående lys inn i et vart, sårt og langsomt modnende ungjentesinn, og tegner et ømt og nyansert portrett av et søskenforhold. Alt er etset inn en fintegnet skildring av et både i reelt og symbolsk henseende frossent nordnorsk bymiljø.

4) Knut Hamsun: «Landstrykere» 1927

Første del av trebindsverket om vagabonden, løgneren, selvbedrageren og fantasten August inneholder uforlignelige språklige improvisasjoner i nordnorske fjordpoller og mennesker, med en bittersøt humor og en fabulerende kraft. Også kjærlighetshistorien til unge Edevard, tilværelsens utlending, er skildret med magisk vemod.

Artikkelen fortsetter under annonsen

5) Sigurd Christiansen: «Mannen fra bensinstasjonen» 1941

En fabelaktig «kriminalroman» som til tross for en knitrende papirstiv form river leseren med på jakt etter den psykologiske forklaringen på mordgåten. Om skyld, ansvar og kravene om tilgivelse og soning som livet bringer.

6) Sigrid Undset: «Olav Audunsønn i Hestviken» 1925

En mørk, middelaldermettet skildring om svik, et uønsket barn, sjalusi og mord - men også om anger, tungsinn og nåde. En mer komplisert, mer fargetung og mindre lys romanvev enn «Kristin Lavransdatter», men også mer spennende og flertydig.

7) Agnar Mykle: «Lasso rundt fru Luna» 1954

Glitrende dannelsesroman om en ung manns bitre ensomhet, om hans enorme livslyst og seksualdrift, om hans nederlag og frigjøringskamp. En stor bok om den norske angsten, overtydelig i sin erotiske reportasje, men frodig, hissig og desperat som god litteratur kan være.

8) Tor Jonsson: «Nesler» 1951- 53

Essayistiske høydepunkter i oppgjøret med den norske kaldfliren og følelseskulden. Etsende, desperat og uhyggelig klarsynt om nasjonal mobbing og småmannskjensle - en av de virkelig store bøker i norsk litteratur.

9) Jens Bjørneboe: «Frihetens øyeblikk» 1966

En essayistisk roman, der fortellingen er løst opp, og alt er samlet om å fortelle den sanne verdenshistorien om menneskenes iboende grusomhet, destruksjonslyst og «bestialitet». Uhyggelig i sitt mørke, men likevel med en strime av håp lengst inne i torturkammeret.

10) Kjartan Fløgstad: «Fyr og flamme» 1980

En overdådig, fabulerende, mytisk og sprudlende morsom arbeiderroman om arbeiderrørslas storhet og fall.