Store høvding

I komfortsonen.

KONSERT: BERGEN (Dagbladet): Det er ingen tvil om at Bjørn Eidsvåg har lært seg hvilke strenger han skal spille på. Etter 30 år i bransjen er han både en institusjon i seg selv og ubestridt høvding i norsk visetradisjon. Selv om det var turnépremiere i går, for øvrig den første av fem utsolgte konserter i Logen Teater, var det lite som minnet om nerver eller slinger i valsen.

Lun armkrok

Men slik blir det etter tiår som konsertartist, og det er sånn folket vil ha han, en lun armkrok å krølle seg sammen i når høstmørket faller på og hverdagsbekymringene pirker i underbevisstheten. En komfortsone der hans lune betraktninger varmer, vekker og engasjerer. Og sånn går han nennsomt til verks. Med «Sett at», et av høydepunktene fra ferske «Pust», som første låt ut, sprer Eidsvåg og hans seks medhjelpere ut luftige toner som gir en velkommen smak av salt sommerluft. Og slik bukter han seg fram mellom livsbejaende beretninger som «Sjelen spise sakte», høystemt alvor – «Jerusalem» – og tillater seg et aldri så lite spark til landets black metal-ambassadører; det er ei bok i Bibelen jeg ikke liker, Johannes Åpenbaring, den passer bedre for disse som driver med black og death metal, før «Svart måne» overtar stafettpinnen. Det klirrer i rødvinsglass og bergensfruene humrer lystig.

Nerve

Eidsvåg manøvrer mellom lys og mørke fra hele karrieren uten noen ganger å miste tråden. Til tider virker det nesten som om han også blir litt for hjemmekjær i denne komfortsonen. Det er selvsagt ingen som forventer at han skal skjære ut i hasardiøse krumspring, men av og til blir det nesten som å lulle seg inn i et teppe av bomull. Han snakker om viktige ting, og noen steder forsvinner mye av brodden i historiene i det myke klangteppet.

For det er ingen tvil om at nerven er der når den får rom til å trenge igjennom. Når Eidsvåg bare har gitaren å støtte seg til, bare hjulpet av et par enkle akkorder fra keyboardisten i den selvransakende «Blikket ditt», er det som om noen rasper deg direkte i hudlaget og gåsehuden får fritt spillerom. Det einaste ho ønska seg var ein solskinnsdag, synger han i «Skyfri himmel». Vi tåler litt av de skarpe kantene også.