Budsjettsprekken på Stortinget:

Store lysende budsjettsprekk

Olemic Thommessen er blitt symbolet på en rik, fartsblind stat, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

«Høyt lysende Salomos betrodde broder», stortingspresident Olemic Thommessen, sier til NRK at det er spekulativt at enkelte nå kobler budsjettoverskridelsen på Stortinget til hans medlemsskap i Frimurerlosjen. Men det er ikke rart spekulasjonene begynner å få bein å gå på i denne saken. Det er til og med bra, på et vis.

I et rikt land med åtte tusen milliarder står på bok, og politikere som planlegger samferdselsinvesteringer i billionklassen før de må innrømmme at pengene likevel ikke holder til det de har lovet, er det grunn til å frykte at vi er blitt blaserte. Tallene blir så store at det er fare for at de ikke lenger biter på oss.

Det kan virke som det er denne syken som har rammet Stortingets presidentskap - med Olemic Thommessen tronende fra sin ekstra sittepute på toppen av presidentstolen. Nå satser han på at den samme syken skal paralysere andre. Og hindre køen av de som krever hans avgang fra å bli like lang som den 260 meter underjordiske tunnellen som borrer seg vei gjennom alle kostnadsoverslag og inn til Stortinget.

Overskridelsene savner sidestykke, kritikken om manglende prosjektstyring, risikoanalyser og planlegging er grunnleggende og totalt knusende. Stortingsdirektør Ida Børresens avgang to måneder før pensjonsalder framstår som en avledningsmanøver. Forsker Morten Welde ved NTNU som har laget en rapport om kostnadskontrollen ved 78 store statlige prosjekter siden tusenårsskiftet, er så hard som det går an. Til Dagens Næringsliv sier han at budsjettsprekken er i særklasse. «Det ser i grunnen ut til at nesten alt ble gjort galt», sier han til avisa.

Det er lenge siden man sluttet å lete etter grunner til at Olemic Thommessen måtte gå av som president. Nå er det stadig vanskeligere å finne grunner til hvorfor han får bli sittende.

Det var den samme næringslivsavisa som søndag kveld kunne melde at en av de dyreste enkeltavgjørelsene i Stortingets byggesprekk sterkt favoriserer Frimurerlosjen og handelsstanden i nabolaget. Planen var i utgangspunktet å bygge en nedkjøringsrampe rett nedenfor Frimurerlosjens lokaler. Etter press fra Foreningen festningskvartalene, der Frimurerlosjen er en av medlemmene, ble den flyttet 140 lenger bort.

Mildt press, ser det ut til. «Vi foreslo at man kunne flytte tunnellen, og det tok de til etterretning fullt og helt. Det bare skjedde etter at vi sendte forslaget», sier styreleder Hans Halvor Hansen i Foreningen festningskvartalene til Dagens Næringsliv.

At den høyt lysende stortingspresidenten sier at han ikke har kjent til kontakten fra Frimurerlosjen, gjør egentlig ikke saken bedre. Det fjerner det konspiratoriske skjæret, men forsterker inntrykket av rot og manglende oversikt.

Og at byggeprosjektet ser ut til å bestå av en serie spontane avgjørelser.

Riksrevisjonen slo i fjor sommer fast at flyttingen av nedkjøringsrampen ble bestemt av presidentskapet i desember 2013 - uten at det fantes noe skikkelig kostnadsestimat. Det ble «antatt» at flyttingen ville koste 80 millioner ekstra.

Selv for meningmann virker antakelsen optimistisk. 140 meter tunnell i tjukkeste Oslo sentrum for 80 millioner kroner? Det siste anslaget er nå på 300 millioner, og den er ventet å øke nå som kostnadsrammene for byggeprosjektet på Stortinget er nådd svimlende 2,3 milliarder kroner.

Hovedproblemet er ikke at antakelsen var feil. Det er antakelsen i seg selv som er det oppsiktsvekkende. I store byggeprosjekter skal man ikke basere seg på antakelser. Det har staten selv slått fast, og lagt som premiss for alle store, offentlige byggeprosjekter. Den nevnte NTNU-rapporten konkluderer med at det går stadig bedre med de offentlige prosjektene, fordi det legges mer vekt på bruke profesjonelle byggherrer og lage risikoanalyser. Alle prosjekter over 750 millioner kroner må ha ekstern kontroll i tillegg, såkalt KS2.

Ved Stortinget har det vært stikk motsatt. De har tatt byggherreoppgaven på egen kjøl, og ikke hentet inn ekstern kvalitetskontroll. Det var nemlig slik at Stortinget først trodde byggeprosjektet ville koste 300 millioner, godt under grensa for kravet om ekstern kontroll.

Som eksempel til etterfølgelse, er dette så dårlig at det ville vært vanskelig å finne på. Det er ikke bare et problem for tilliten til politikerne, det er også et problem for respekten for offentlig pengebruk. Og at den har en grense. Eksemplene vil ikke være vanskelige å finne. Nylig skrev bransjebladet bygg.no om et hinsides høyt krav mot Statens vegvesen. Et nytt strekke på riksvei fire skulle koste 5 milliarder, men utbyggerne har rettet krav om ytterligere 2,5 milliarder. I så fall bli en sprekk på 50 prosent. En av årsakene skal være at Statens vegvesen «glemte» å skaffe tilgang på eiendommene. De tok kontakt med grunneierne to uker før byggestart.

Selv om staten ser ut til å ha blitt flinkere til å kontrollere prosjektene sine, er alltid faren tilstede for at en rik nasjon blir fartsblind. Olemic Thommessen er blitt selve symbolet på vanskjøtselen. Snart er det vel bare han selv som ikke ser det, og det er ikke en konspirasjonsteori.