Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Ap og valget

Støre må ta på seg ledertrøya

Er Ap et parti som er på høyde med sin tid?

ALENE I UVÆR: På Tørberget i Trysil i mai 2018 holdt Støre en tale som viste at han hadde forstått problemet. Selv om Støre ikke bare forsto, men også ville gjøre noe, er det altså ikke sikkert at han kunne det, der han sto alene i uværet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Halvor Finess Tretvoll
ALENE I UVÆR: På Tørberget i Trysil i mai 2018 holdt Støre en tale som viste at han hadde forstått problemet. Selv om Støre ikke bare forsto, men også ville gjøre noe, er det altså ikke sikkert at han kunne det, der han sto alene i uværet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Halvor Finess Tretvoll Vis mer
Meninger

Jeg har et bilde på telefonen fra 1. mai 2018, som viser Jonas Gahr Støre i bygda Tørberget ved Trysil. På husveggen bak Ap-lederen står ordet «SAMHOLD» med store bokstaver.

Halvor Finess Tretvoll
Halvor Finess Tretvoll Vis mer

Verken Støre eller følget hans, som ville lage Facebook-film, la merke til et annet skilt som også hang der. På det sto det «Brukt og antikk».

Jeg tok fram bildet nylig. Det viser en malplassert sosialdemokrat i dress, alene i snødrevet, mens teknikken svikter, foran en forretning i forgangenheter. Det er vanskelig å tenke seg noe som i større grad peker mot hovedspørsmålet etter ukas valgskrell: Er sosialdemokratiet på høyde med sin tid?

Det er flere grunner til at Ap bør innse at krisa er dyp: Man taper etter år i opposisjon, og man taper selv om valgdeltakelsen går opp, noe som historisk har gagnet Ap.

Enda mer alvorlig er det at man taper igjen. Man har altså ikke lært av 2017-erfaringen. Hvorfor tror man da at man bør gjøre omtrent det samme nå?

På Tørberget i mai 2018 holdt Støre en tale som viste at han hadde forstått problemet. Han snakket allerede da om vår tids uro. «Flere setter ord på en opplevelse av ikke å bli hørt. Av ikke å være like mye verdt,» sa han.

Svaret hans var «å meisle ut en politikk som peker framover. En politikk som har som mål at by og land skal gå hand i hand».

Problemet er ikke å tenke dette, men å gjøre det. En klassisk sosialdemokratisk tilnærming, som går ut på å søke kompromisser selv når mange oppfatter kompromissene som mistenkelige, har feilet.

Til tross for alle avskallingene, er Ap en koalisjon av nokså ulike samfunnskrefter. Den interne maktbalansen kan man ikke rokke for mye ved.

Ambisjonsnivået og handlingsrommet reduseres av dette. Reformskrittene i sosialdemokratiets store, historiske prosjekt blir små og beskjedne. Det som fra innsida framstår som modig, framstår fra utsida som spake og forsinkede tilpasninger.

Selv om Støre ikke bare forsto, men også ville gjøre noe, er det altså ikke sikkert at han kunne det, der han sto alene i uværet.

Den gang var partilederens svar en satsing på bredbåndsutbygging i områder hvor markedet ikke strekker til. Siden har partiet gått tilbake på politireformen og tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.

Det har vært for lite, for seint.

Tilsvarende er det også i byene, særlig i Oslo, der Ap har gått i grønn retning, uten å få uttelling for det. For byfolk som er spesielt opptatt av klima, har det ikke vært nok. For dem ser det ut til at Ap må slepes motvillig med. Det samme så man da Ap-landsmøtet i to omganger endret syn på oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Nå har posisjoneringen før stortingsvalget i 2021 begynt. For Ap's utsikter til et regjeringsskifte framstår splittelsen mellom distrikt/industri og klima som en alvorlig trussel. Man kan ende opp med å trenge både Sp og MDG, men er det mulig hvis de to partiene utgjør ytterpunkter på en ny politisk akse?

Heldigvis finnes det grunner til å tro at maktambisjonene vil dempe striden. Men mange har også interesse av å dyrke den. Både Sp og MDG tjener, isolert sett, på å holde intensiteten oppe, mens høyresiden nok vil bære ved til bålet.

Viktigere er det likevel at klima/distrikt-aksen driver folk fra hverandre: På den ene siden finnes en følelse av at man vet bedre – og er bedre. På den andre siden oppstår et innbitt forsvar av de levemåtene bedreviterne angriper.

Dermed spinner polariseringsdynamikken lett ut av kontroll.

Da Støre gjestet Tørberget, fikk vi et eksempel på hva han står overfor. To lokale Ap-kvinner ville si noen sannhetens ord om ulven, en av de mest brennbare sidene ved by/land-konflikten. Den opplevelse kvinnene satt med var at det fantes mer ulv enn de ble fortalt. Dessuten var den blitt husvarm. Den tisset på akebrettet til nabogutten, sa de. De kunne høre ulene i åssiden om kvelden – og hvordan det ble svart fra den andre siden av dalen.

I tillegg var det opprørende å bli oppfattet som «bygdetullinger med børsa over skuldra som springer rundt og sier ‘ugh, ugh!’».

Rett etterpå erkjente Støre at det er krevende å forholde seg til slikt. «Man kan ikke argumentere mot folks frykt ved å si at frykten er irrasjonell,» som han sa. Slik Støre så det, vil det stadig dukke opp situasjoner der kunnskapsbaserte argumenter strider mot sterke, erfaringsbaserte følelser.

Uten å hevde at det er et én til én-forhold mellom ulike eksempler: Vi står trolig foran en tiltakende motsetning mellom en idealistisk akademikerfornuft i byene og en hverdagsnær folkelig fornuft i distriktene.

Dessverre sa Støre lite om hvordan Ap skulle overskride spenningen, og det er kanskje den nåværende Ap-krisens dypeste grunnlag? Resultatet har i alle fall blitt en form for handlingslammelse.

De ulike ståstedene som er i spill åpner heller ikke for supplerende synsmåter. Argumenter om at grønn politikk ikke må true norske arbeidsplasser virker malplassert hvis man frykter at verden går under.

Tilsvarende framstår det som usmakelig at lastesykkelveganere med doktorgrad skal få snakke ned industrien og arbeidsplassene i periferien.

I realiteten finnes det bare ett alternativ for Ap i denne situasjonen. Istedenfor å bli stående stille, mens ulike krefter drar i hvert sitt skjorteerme, må partiet ikle seg den grønne ledertrøya. Det første man bør gjøre, er å lage en ambisiøs industriomstillingspolitikk for hele landet. Det neste er å sikre at alle kan klare endringene som blir nødvendige.

Om det vil være nok til å stagge fragmenteringen og stoppe munnen på alle dem som nå avviser nye samarbeidskonstellasjoner, er usikkert. Men ender man igjen med flikking på en politikk som feiler, vil det helt sikkert bli vanskeligere å unngå framtidige skuffelser.

Går man derimot foran, kan man gjøre «SAMHOLD» til et virkningsfullt begrep igjen. Da kan skiltet med «Brukt og antikk» monteres ned.

DAGEN DERPÅ: Arbeiderpartiets sentralstyre møtes dagen etter lokalvalget. Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media