Store ord, naturlig nok

Med brask og bram har Erling Fossen lansert sitt femte kritiske innlegg til den norske offentligheten. Denne gangen handler det om naturvernideologien og hva den gjør med oss. Dette er interessant lesning med klare svakheter.

Vaskeseddelen forteller at «Antinatur» er en polemikk, et angrep på pessimismen på naturen og menneskenes vegne. Jo da, det er riktig, men den er mer enn en polemikk, selv om den også er dét, underholdende og kreativ som sådan.

Fossen forsøker å finne røttene til det han kaller det rød-grønne samfunnssynet. Han drar til USA, og ser konspirasjoner. Han graver i den norske venstresidens historie fra 60-tallet og framover, ler og gråter av de naive og insisterende populistene som drømmer og skor seg på profetiene om jordas undergang. Som går seg bort i lokalsamfunnet og ser seg blind på «fiskarbonden».

For utgangspunktet for boka er en redegjørelse av tre av de viktigste dommedagsprofetiene i vår tid, knyttet til naturen: befolkningseksplosjonen, drivhuseffekten og raseringen av det biologiske mangfoldet. Hvor kommer disse ideene fra? Kan vi stole på dem? Hvor har de ført oss? Finnes det alternative tenkemåter?

Over naturen

Ifølge Fossen har de moderne dommedagsprofetiene et hardt grep på den norske politiske virkeligheten. De sperrer for modernisering, for framtidsoptimisme og politisk kreativitet på venstresiden. Dette naturkatastrofeparadigmet må bort, og det for enhver pris. Med andre ord, alt annet enn balansert. Fossen slakter det vitenskapelige grunnlaget for profetiene, peker på usikkerhet i datagrunnlaget, motstridende hypoteser og den salige blandingen av vitenskap og politikk innen feltet.

Politikerne trenger profetiene, og vitenskapsmennene trenger pengene. Sosialistene trenger noe å tro på. Menneskene ønsker å kjenne sin framtid, selv når den er helsvart. Da vil Fossen heller tilbake til optimismen fra den første etterkrigstida. Han tror på framskritt, på teknologi og på naturens tilpasningsdyktighet. Men først og fremst tror han på mennesket, mennesket framfor naturen. Bort fra naturvitenskapen og tilbake til samfunnsvitenskapen som grunnlag for politikk.

For enkel

Dette er interessant lesning, selv om teksten har sine klare svakheter. For eksempel har jeg problemer med å svelge den kontante avvisningen av forskningen som ligger til grunn for dommedagsprofetiene. Særlig koblet med Fossens noe ukritiske begeistring for forskning (eller forskere) som støtter hans egne synspunkter . Han er også lemfeldig når det dreier seg om å vise koblingen mellom naturideologien og politikk, særlig når han beskriver den amerikanske konspirasjon: naturkatastrofeparadigmet som middel til amerikansk kontroll med Asia. Der går Fossen selv inn i en dommedagsforestilling, hvor USA - ikke mennesket/natur - er djevelen. Det blir for enkelt, og det blir for snevert. Påstander, rett og slett.

Imponerende

Nå er det lov til å påstå, særlig i en polemikk, og Fossen påstår med stor vilje, argumentativ kraft og et kledelig temperament. Problemet er kanskje pussig nok den forsøksvise vitenskapeliggjøringen av polemikken, dens tall og referanser. Den er ufullført, ufullstendig, og får en eksforsker til å reagere med tvil. På andre lesere kan kanskje dette virke motsatt, noe som virker alt annet enn beroligende på denne anmelderen. Jeg er likevel imponert over boka, de mange linjer som blir trukket, de sprangene Fossen foretar og den store tilliten han har til mennesket, selv om denne tilliten ikke favner alle, og aldeles ikke alt. Så er det bare å vente på debatten, og håpe at den griper fatt i boka, ikke mannen, og at offentligheten griper den sjansen til nytenking som boka prøver å gi.

SAMFUNNSSYN: Erling Fossen slakter forskerne som spår miljøets dommedag, og omfavner samtidig forskerne som er enig med ham selv, likevel bedriver han en lesverdig polemikk i boka «Antinatur».