GERMANSK REISNING 9. april 1940.  Den tyske krysseren «Blücher» senkes i Drøbaksundet. Men forstår vi vanlige folk hva dette handler om? Foto: SCANPIX
GERMANSK REISNING 9. april 1940. Den tyske krysseren «Blücher» senkes i Drøbaksundet. Men forstår vi vanlige folk hva dette handler om? Foto: SCANPIXVis mer

Store ord ved elitenes stambord

Alle har vi vel venner som tilbyr litt for store forklaringer på vanskelige fenomener i verden og i livet.

(Denne kommentaren ble publisert i papiravisa 23. juli og var skrevet uka før massedrapet, men kom ikke på nettet selve sjokkdagen. Teksten er altså ikke en kommentar til det som senere skjedde)

LITTERATURKOMMENTAR: Hvor store ting går det an å si og fortsatt være innenfor det mentale sunnhetsfellesskapet? Altså, hvor langt kan man gå før man plutselig befinner seg i psykosens lekegrind, konspirasjonsteorienes lumske garn?

Alle har vi vel venner som tilbyr litt for store forklaringer på vanskelige fenomener i verden og i livet. Gjerne noen halvstuderte som opplever å ha sett sammenhenger som har vært skjult. Det kan være hemmelige maktnettverk, der Rockefeller, Stoltenberg og Putin møtes for å sikre verdensherredømme.

Det kan være skjulte manuskripter som paven har gått over lik for å stanse.

Eller at Hitler slett ikke døde i 1945, men flyttet maktbasen til Sydpolen. UFO, Atlantis, tidsmaskiner, stjernetåker, sjamanreiser, arkeologisk svindel.  

Ute i grenseland
Men altså, hvor langt kan man gå i å si store ting og fortsatt befinne seg på rett side av hjerneteppet? Noen politiske kommentatorer beveger seg helt ute i grenseland når de sitter i sitt andre hjem Dagsnytt 18 og tevler om hvem som kan snakke aller størst om ting vanlige folk liksom ikke skjønner. De mange Treholt/Torgersen-kommentarene er av den typen. Eller spekulative resonnementer om hva Røkke planlegger, de egentlige motivene hos demonstrantene på Tahir-plassen eller hvordan KrF vil te seg når Høyre og FrP kommer på vippen.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mennesket higer etter å si store ting - å posisjonere seg for å trekke linjer der andre bare ser grå masse.

Det gjelder å sette begivenheter og personer inn i historien, knytte meningskjeder i et liv som herjes av tilfeldigheter. Historikere er utdannet til å si store ting. Filosofer også, men de har tidvis litt vanskeligere for det. Idéhistorikere derimot. Stasvitere, antroponomer og sosialøkologer — mennesker som er trent i å si store ting.  

Komplett samling
«Her står jeg på min tue og skuer utover verden, og nå skal dere høre, dere der nede, om alt jeg ser og åssen alt henger sammen.» Ikke bare emnene er store, også talemåten. Fristelsen i å kunne uttale «Men dette er jo ikke annet enn ...». Som om man satt på en komplett samling mosaikkbiter, så det går an å identifisere alle de andres brikker. Det er et nerde-driv i dette. En typisk filatelist av denne sorten - altså en frimerkesamler som ikke nødvendigvis samler frimerker - er Comic Book Guy fra TV-serien Simpsons.

Stor tale
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kom på alt dette da jeg leste intervjuet med historiker Nils-Rune Langeland i Dagbladet her forleden, om hans artikkelsamling «Europa — hva nå?». Nei huff, den heter «Europa — ei krossferd». I intervjuet snakker Langeland stort, veldig stort, men det er mulig at intervjueren har blåst ham opp. Vi er jo i boulevard-pressen. Noen uttalelser:

«De store prosjektene er oppgitt. Etter 1945 og 1989 øver vi oss på å bli mennesker igjen. Dagens vestlige mennesker er pubertale. Vi vet ikke helt hvordan vi skal leve dette nye livet.» Vi? Både Langeland, Merkel og jeg?

«EU er homsebarer og landbrukssubsidier. EU er et forsøk på å gripe resignasjonen som ligger i det kjedelige.» Gripe resignasjon? Ikke kull- og stålunion?

«Eliten og folket ved stambordet er ikke i dialog. De må begynne å snakke sammen. Ellers vil det skje en katastrofe.» Nå med en gang? Snakket forresten elitene med folk ved stambord før i tiden, før katastrofene?

«Jeg tror Nord-Europa blir slagmarken. Husk at det ikke finnes ett vellykket eksempel på integrering av andre kulturer i Nord-Europa. De norske innvandringshistorikerne lyver.» Jeg har svensk, dansk og italiensk bakgrunn, og nyter å ikke bli integrert. Er det kanskje de mørke han tenker på?

«Vi oppfordres stadig til å lese mer og drikke mindre. Det er et tuktregime som kun kan eksistere i en etnisk homogen befolkning. Jeg tror vi har to muligheter. Enten lander vi i en stor, uoversiktlig, skitten harmoni. Ellers reiser de germanske folkene seg i nord nok en gang.» Huff da. 9. april nå igjen. Men hvordan lyder en skitten harmoni?

«Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om.» Men det gjør heldigvis du, Langeland. Kan vi andre da slappe av ved våre stambord på cruisedekket og overlate rorkulten til deg?  

Hater Janteloven
Nils Rune Langeland er en djerv historiker som sikkert hater Jante-loven. Men ødelegger han ikke litt for seg selv ved å være så grandios i satsen? Ville han ikke lettere kommet gjennom nåløyene dersom han stilte spørsmål, inviterte til dialog, viste undring og tvil?

Kanskje ikke innenfor det feltet han opererer i, der konkurransen fra andre stortalende kapteiner er skarp. I kommentar-filateliens verden er en-linjerne herre, og den som har flest av dem i albumet, vinner turneringen.