Det var litt deilig at gatene ble fri for leksikonselgere. Det er dårlig business å selge sand i Sahara, noe Kunnskapsforlaget innså etter å ha utgitt siste papirutgave av Store norske leksikon 2005- 2007. I 2010 måtte de kaste inn håndkleet for godt - og skrote den annonsefinansierte gratisversjonen av leksikonet på nett. Snl.no var ikke liv laga, det lot seg rett og slett ikke gjøre å finansiere en nettbasert, søkbar kunnskapsbase av høy kvalitet med reklamekroner. Wikipedia knuste snl.no i en leksikontest i VG. Et pinlig nederlag.

Dette ledet noen til å tro at det ikke var behov for et eget norsk leksikon. Dette fikset jo den kollektivt opparbeidede gratistjenesten Wikipedia bedre. Om det var dette som tankegangen, eller om det skyldtes manglende politisk vilje til å ta på seg en ny, fast utgift, vites ikke. Men daværende kulturminister Anniken Huitfeldt nektet i 2010 å ta på seg ansvaret for snl.no. Til NRK sa hun at det ikke var statens oppgave å ta ansvaret for et prosjekt som ikke lønner seg kommersielt. Det var nye toner fra en norsk kulturminister - som for øvrig bruker ikke så rent få millioner på å holde liv i NRK, Den norske operaen og Nationaltheatret. For å nevne noe. Kulturdepartementet ville ikke gi tilslag på Kunnskapsforlagets søknad om sju millioner i årlig støtte for å gi snl.no troen på videre liv. Det skapte rabalder, og utløste idioterklæringer av både departementet og Huitfeldt.