Store stemmer, sterke følelser

Slik, som «Don Carlo»-premièren i Bjørvika lørdag kveld, kan opera være når den er på sitt beste, og alt klaffer.

OPERA: Det var en slags sannhetens time på Den Norske Opera og Ballett lørdag kveld, et innvielsens øyeblikk i ekte forstand.

For om huset har bestått prøven til gangs, som nytt peilemerke i kultur-Norge, var turen nå kommet til å åpne hovedscenen som arena for opera.

Og ikke hvilken som helst opera, men selveste «Don Carlo» av Giuseppe Verdi, der Verdi går over fra nummeropera til widescreen og fyller formatet ut.

Ekte helaften

Det ble en sann svir, en ekte helaften av et slag som knapt tidligere har gått over scenekanten i opera-Norge.

Operaen hadde benyttet anledningen til å invitere et stjernelag uten like, operasangere av hel ved i sine respektive stemmefag som synger både dramatisk overbevisende og usigelig vakkert, og som kan gestalte karakterene de skal bære fram.

I toppslag

Men likevel var det grepet om helheten som gjorde det største utslaget, inklusive husets egne krefter med operakoret i topp slag og orkestret opp mot sitt beste. Da blir det et poeng med den eventyrlig gode akustikken - og den flotte scenen.

STJERNELAG: Operaen hadde invitert et stjernelag uten like til oppsetningen av Don Carlo . Fra. v: Anja Harteros om Elisabeth av Valois, Silvia Moi som Tebaldo, Peter Mattei som Posa, René Pape som Filip II og Alfred Kim som Don Carlo. Foto: ERIK BERG
STJERNELAG: Operaen hadde invitert et stjernelag uten like til oppsetningen av Don Carlo . Fra. v: Anja Harteros om Elisabeth av Valois, Silvia Moi som Tebaldo, Peter Mattei som Posa, René Pape som Filip II og Alfred Kim som Don Carlo. Foto: ERIK BERG Vis mer

For hva vi fikk oppleve lørdag kveld var regi, dekor og lyssetting som tar scenerommet i besittelse med største selvfølgelighet og fyller formatet ut, helt ut, operakunstnere som kan hva de vil og ikke nøyer seg med å ville det de kan.

Og som derfor skaper operaregi uten fiksfakserier av noe slag. Og som i tilgift henter inn scenografiske lykketreff som helt tar pusten fra deg, som for eksempel tredjeaktens auto-dafé.

Uforglemmelig vakkert

«Don Carlo» er nesten episk i formatet, og René Papes innsats, vokalt og scenisk, var i særklasse. Men likevel er det en annen scene som brant seg fast, i sisteakten , der hvor tragediens fallhøyde virkelig er målt opp og historiens framskritt liksom skal til å blåse Don Carlo videre, til nye heltedåder.

Da toner musikken innsigelseskraft fram, i Elisabettas store og sorgtunge arie, eventyrlig gestaltet av Anja Harteros. Slik blir det ikke drømmen om nye bedrifter, men sorgen over alt hva det kostet, som toner fram, uforstilt og uforglemmelig vakkert.

Store stemmer, sterke følelser