FRAKSJONER: I motsetning til Erna Solberg kan ikke Jonas Gahr Støre stole på at han har partiet i ryggen. Her er han sammen med partisekretær Kjersti Stenseng i forbindelse med en av mange pressekonferanser om Trond Giske. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
FRAKSJONER: I motsetning til Erna Solberg kan ikke Jonas Gahr Støre stole på at han har partiet i ryggen. Her er han sammen med partisekretær Kjersti Stenseng i forbindelse med en av mange pressekonferanser om Trond Giske. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Høyre og Ap med nye metoo-regler

Støre styrer på ruinene av et kuppforsøk. Varslerne er blitt usynlige

Metoo skapte ikke krisen i Ap, det bare avslørte hvor dyp den var.

Kommentar

Etter en hel vinter og vår med metoo-bevegelsen, virker det som de politiske partiene fortsatt ikke skjønner hva som traff dem. Både Ap og Høyre har brukt måneder på å lage nye regelverk for å hindre sextrakassering, men reglene skiller seg ikke stort fra reglene enhver arbeidsgiver er pålagt for å sikre et godt psykososialt arbeidsmiljø og trygghet for varslere.

Det er regelverk som ikke beskytter noen, med mindre partiledelsen vil. Altså omtrent som i dag.

Problemet er at de politiske partiene ikke er arbeidsgiver for sine folkevalgte. Politikere er nominert av sine lokallag og valgt av velgerne. De kan fratas tillitsverv i partiet i henhold til interne regler, men ikke en plass på Stortinget. Partiledelsen kan ikke en gang overstyre lokallags håndtering av slike saker.

En sterk partiledelse takler en slik situasjon gjennom å legge klare føringer som det ville være umulig å ignorere uten å utfordre ledelsen. Det skjer selvfølgelig ikke i Høyre med populære Erna Solberg som nylig ble partiets lengstsittende statsminister og har et samlet parti jublende bak seg.

Solberg kunne plassere den tidligere Unge Høyre-lederen på sidelinjen uten et knyss. Tross at hun og Høyre snublet i starten, har partiet kommet relativt uskadd ut av det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Jonas Gahr Støre er situasjonen stikk motsatt. Han kan ikke en gang stole på at han har sin egen partisekretær i ryggen. I stedet har han grunn til å frykte en dolk. Kjersti Stenseng har flere ganger uttrykt støtte til Trond Giske og sagt hun ser seg selv som del av en venstrefløy i partiet. Fraksjonering kalles det. Selv Haakon Lie ville vært skeptisk.

Støre er formelt sjef, men styrer på ruinene av et kuppforsøk han ikke vil erkjenne, eller ikke forstår. Mens folk ligger strødd rundt ham i kjølvannet av en mislykket valgkamp, feilplasseringer i Stortinget og metoo-bråk, synes han fortsatt å feste sin lit til at Knut Arild Hareide skal redde ham ved neste korsvei.

I mellomtida kastes rødt kjøtt til Giske i form av verv som talsperson, en ære langt i fra alle i stortingsgruppa får. Men håpet er vel å roe enkelte på venstresida i og utenfor partiet som er stadig mer kritisk til Støres lederskap. Det er langt i fra alle på venstresida som støtter denne linja.

Mens Solberg kunne håndtere metoo i uangripelig posisjon, kjemper Støre for sitt politiske liv. Det er ikke det beste utgangspunkt for å håndtere konflikter som krever styrken til en Jens Stoltenberg på sitt mest eneveldige. Det er som bedrifter på konkursens rand; de prioriterer ikke å utbedre inneklima, men å holde kreditorene fra live.

Spørsmålet er hvem Ap skylder mest. Partiet har faktisk arbeidsgiveransvar for flere av varslerne som er ansatte på Stortinget, og plikter å sørge for at de har et trygt arbeidsmiljø. Når en Ap-leder får en lekse fra LO-ledelsen om hvordan behandle fagforeningen, har det gått fryktelig galt.

Ap liker å kalle seg likestillingspartiet og har flere kvinnelige velgere enn mannlige. Skylder ikke partiet velgerne sine å stå opp for unge kvinner som blir trakassert? Det er høyst uklart når lederen av partiets kvinnenettverk og partiets talsperson for likestilling er tause som østers i konflikter om varselsakene som gjelder Trond Giske. En kvinnelig partisekretær hyller Giskes klokskap og erfaring.

Her har det åpenbart gått i ball for den ene og den andre. Hadde partiets fremste kvinnepolitiske talspersoner tatt et aktivt standpunkt for Giske og mot varslerne, kunne det enda diskuteres og kritiseres. Men det er det øredøvende fraværet av et standpunkt som er påfallende og vanskelig å gripe fatt i. Det er så ille stilt i Ap, at journalister ikke får svar på hvem som kan stille i debatt om partiets kjerneområde. De mest opplagte kandidatene er utilgjengelige.

Anniken Huitfeldt uttalte tidlig at hun slett ikke var venn av Giske, i hvert fall ikke privat, ikke personlig. Det var ikke derfor hun hadde kontaktet Dagens Næringsliv for å hindre avisa å skrive de første sakene om varslene mot Giske.

Men herregud, leder av kvinnenettverket i Ap, hvor har du vært det siste halvåret? Metoo omtales som en revolusjon. 1970-tallsfeministene er i fyr og flamme og sier de igjen har en følelse av solidaritet.

Dette er dramatisk. Det er sammenliknet med abortkampen. Det er tid for å stå opp.

Men fra kvinnene i Ap, likestillingspartiet, Gros parti, taust. Varslerne er blitt usynlige. Nestleder Hadia Tajik som kjempet for å gjøre dem synlige, ble angrepet og beskyldt for å drive maktkamp.

Hva skal kvinner som er engasjert i metoo-bevegelsen tro om et slikt parti? Som feminist, har jeg i hovedsak følt at jeg kunne stole på Ap når det gjelder likestilling. Etter det siste året er jeg enda mer i tvil. Jeg vet at likestilling alltid har kostet, både politisk og økonomisk, opp gjennom åra. Og det er noe av det jeg har digget med Ap at man har hatt dette langsiktige perspektivet som gjorde at Gros «gutter» firet på sine budsjettposter for å sørge for foreldrepermisjoner og barnehager.

Det koster.

Det koster også politisk. Selv i 2018. Tro ikke annet. Men den kostnaden virker det ikke som Ap lenger er villig til å ta. Det kan hende skiftet skjedde da politikken ble mer individualisert og handlet mer om personlige ambisjoner, mindre om partiet.

Personlig har jeg aldri vært medlem av et parti eller bare stemt på ett. Men som politisk kommentator har jeg sett betydningen av at politikere setter partiet og et høyere mål foran egne ambisjoner. Det gjelder i alle partier.

Det er mulig det er naivt og en smule idealistisk å tro at politikere fortsatt skal drives av et slik ønske, men det er stygt når de åpenbart ikke gjør det. Hver gang det skjer, skaper det trøbbel, ikke bare i partiet det gjelder, men for den politiske styringen av landet.

Jeg må jo innrømme at vi i pressen liker utbrytere og bråk. Det er nødvendig med frie stemmer. Men enkelte misbruker en slik posisjon til egen vinning. De fleste såkalte frie stemmer i norsk politikk er trygt plassert i regjeringspartier eller i ledelsen i opposisjonen.

Trond Giskes advokat dukket opp på «Politisk kvarter» i går med en bekymring om kontradiksjon. På dette punktet er det Høyre som har syndet, mens Ap har strukket seg mer enn langt. Likevel var det altså Giskes advokat som så seg tjent med å så tvil om rettssikkerheten for sin klient.

Alternativet han kom opp med er forlengst foreslått, blant annet i Hege Skjeies likestillingsutvalg, som stort sett ble kastet i bøtta av de rødgrønne som hadde oppnevnt det. Nå støtter Ap forslaget om et lavterskeltilbud i Likestillingsnemnda når det gjelder sextrakassering. Det utredes motvillig av regjeringen, etter ønske av Stortinget.

Politikere skjønner ikke alltid sitt eget beste. Hadde de hørt på Hege Skjeie, hadde Pål Lønseth og co sluppet måneder med arbeid.

Forskjellen på Ap og de andre partiene i metoo-sammenheng skyldes verken alvorsgrad eller omfang. Det skyldes politikk. Alle partiene har vist seg å ha svin på skogen og landsmøter. Alle har håndtert sakene mer eller mindre dårlig. Men bare i ett parti rammet varslene en politiker som var så sentral at hans rolle ble viktigere enn varslerne. Ja, han hadde oppført seg dårlig, det ble erkjent i den grad at partiet grep til den sterkeste sanksjonen det kunne, å frata ham vervet som nestleder.

Men kort tid etter måtte det sås tvil om varslerne, om prosessen, om rettssikkerheten. Om den gjenværende nestlederen, ikke minst. Giske måtte ønskes velkommen tilbake og skånes for kritikk. Hensynet til en politiker trumfet hensynet til varslerne og et parti i krise.

Partienes ulike håndtering av liknende saker illustrerer på mange måter hva sextrakassering handler om. Hadde du fjernet sex fra ordet, ville kanskje ikke folk blitt så angstbitersk. For det handler i grunn om ganske så tradisjonelt maktmisbruk. Det er verken tilfeldig hvem som gjør det eller som utsettes for det. Harvey Weinstein ble beskyttet i flere tiår fordi han var for mektig, for uangripelig.

Ap kan innføre så mange regler man vil, men så lenge partiet setter personlige ambisjoner og intern strid over hensynet til varslerne, er de lite verdt. Politikere som sier de er lei av metoo og vil snakke politikk igjen, kan begynne med å erkjenne at metoo er politikk.