KONTROLL: Tidligere NAV-direktør Joakim Lystad (t.h.) under den åpne høringen i Stortingets kontroll- og kostitusjonskomité om prosjektet for å modernisere NAVs datasystemer. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
KONTROLL: Tidligere NAV-direktør Joakim Lystad (t.h.) under den åpne høringen i Stortingets kontroll- og kostitusjonskomité om prosjektet for å modernisere NAVs datasystemer. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Store systemers problem

Sosial- og velferdsminister Robert Eriksson sparket NAV-direktøren. Men problemene består.

Kommentar

«Handlekraft» er et honnørord i den politiske retorikken. En politiker som viser handlekraft, er en politiker som får ting gjort. Men siden det er så mye politikere ikke får gjort, f.eks. å redusere olje- og gassproduksjonen, betyr «handlekraft» gjerne at noen får sparken. Nå har det rammet sjefen for NAV, velferdsstatens hovedredskap siden 2006. Sosial- og velferdsminister Robert Eriksson har vist handlekraft - og sparket direktør Joakim Lystad.

Det er uklart hva handlekraften ellers består i. Samarbeidet mellom statsråden og NAV-direktøren skal rett nok ikke ha fungert, leser jeg i avisene. Statsråden syns det er blitt for lite A for arbeid i NAV og formodentlig da for mye V for velferd. Men ut over det er det vanskelig å øyne hvordan statsråden tenker seg at NAV skal endres til det bedre slik at det kan gi Eriksson og regjeringen uttelling ved valgurnene i 2017.

Spørsmålet er om NAVs problem er et reelt problem, eller bare et politisk problem?

NAV er et av de største styringssystemene vi har her i landet. Det kan sammenliknes med de største bedriftene i det private næringsliv. En tredel av utgiftene på statsbudsjettet er innom NAV. Organisasjonen er resultatet av en sammenslåing av de viktigste etatene i velferdsstaten. Det var Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssens storverk i norsk politikk.

Sammenslåingen var et klassisk eksempel på hvordan politikere tenker når de står overfor ønsker og krav om bedre service innenfor velferdssystemet. Da henter de inspirasjon fra det private næringsliv. Forestillingen om fornuften i de store systemer har vært den dominerende sosialdemokratiske tenkemåten.

I det private næringsliv er det naturlig å tenke at stort er mer rasjonelt enn lite. Det har fulgt markedstenkningen fra dag én. Derfor tenderer alltid bedriftslivet mot stadig større organisasjoner. Fusjoner der har den gunstige virkning at de reduserer antallet konkurrenter og øker effektiviteten i systemene. Dessuten er de enkle å gjennomføre fordi de ikke utløser nevneverdige krav om samfunnsmessige hensyn. Dessuten blir disse sammenslåingene gjennomført av de utøvende direktørene, og har også en tendens til å gi gunstig økonomisk utbytte for dem.

I staten derimot er det ikke de utøvende administratorene som ser problemløsninger gjennom sammenslåinger. Det er politikerne som initierer dem. Og mens lederne i det markedsstyrte bedriftslivet bare har ett enkelt mål med sammenslåingen, nemlig økt profitt, så har politikerne et mangfold av mål. Det gjaldt også NAV: Sammenslåingen av velferdsetatene skulle gi bedre tjenester til klientene. I stedet for å måtte gå fra trygdekontoret til arbeidsformidlingen og til sosialkontoret, skulle de bli betjent av én saksbehandler på alle feltene.

Men kravene til NAV er antakelig like mangfoldige som det er klienter i systemet. Det gjør at det er uhyre vanskelig i det hele tatt å oppnå de politiske målene. Her ligger virkelig djevelen i detaljene. Og de defineres av hver enkelt av oss og våre konkrete problemer. Lover og forskrifter som de ansatte skal arbeide etter, makter ikke å fange opp alle de hensyn som ligger til grunn for våre henvendelser ved NAV-skrankene. Saksbehandlerne må utøve skjønn, og faren for at resultatet blir slik at det havner på førstesida i ei avis eller i Dagsrevyen, er alltid overhengende, og med det stor politisk fare for den til enhver tid sittende sosialminister og regjering.

Vi hører nå mange gode råd fra det mangfoldige kommentariatet: Det trengs en general, en direktør fra det private næringsliv, høyere gasjer og større bonuser for å få dette til bedre enn Joakim Lystad har gjort, heter det. Noen mener også at NAV må fratas oppgaver og fusjonen helst reverseres.

Men her står man nok snarere overfor det store systems problem enn overfor en leder som ikke har strukket til. Og det er for seint å snu for NAV. NAV har vært under evaluering storparten av tida etter at sammenslutningen ble gjennomført. Professor Terje P. Hagen ledet et utvalg som i 2010 konkluderte med at NAV var blitt for stor og kompleks. Andre har vært bekymret for IT-utviklingen, som er blitt for dyr. Statsråd Erikssons «handlekraft» tok utgangspunkt i en ny evaluering, ledet av tidligere KS-direktør Sigrun Vågeng, som konkluderer med at det er blitt mindre arbeid og mer trygd av NAVs innsats.

Til sjuende og sist vil det nok vise seg at NAV er kommet for å bli, at de ansatte stort sett jobber med entusiasme og at statsråder også i framtida vil oppdage at deres velgere klager på NAV. Det norske velferdssystemet er på mange måter en suksess. Ingen skal trenge å leve i nød og de fleste syns de blir behandlet rettferdig av systemene. Men når det som for flere hundre tusen klienter oppleves som vitale interesser skal individtilpasses av et system med nær 20000 ansatte, sier det seg selv at også framtidige evalueringer vil konkludere med at de politiske målene ikke er nådd. Da vil nok nye statsråder vise handlekraft - eller «handlekraft» - ved å sparke direktøren.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.