Store Wassmo?

Medieoppstyret rundt Herbjørg Wassmo har vært oppsiktsvekkende: Intervjuer, reportasjer, hemmelighetskremmeri og nedtelling til utgivelsesdagen. Hennes nye roman «Lykkens sønn» - oppfølgeren til «Dinas bok» - fortoner seg som boksesongens store begivenhet.

Stor, ja. Romanen er på nesten 500 sider og består av prolog, første bok, andre bok, tredje bok og epilog. I tillegg øses det på med sitater fra Nietzsche, Kierkegaard og Det nye testamente (Der «Dinas bok» hadde sitater fra Det gamle testamentet). Visst er det stort: store ord, store liv, store metaforer.

«Lykkens sønn» fortsetter der «Dinas bok» slutter, men denne gang er det Dinas sønn Benjamin som står i sentrum. Vi følger ham gjennom mange år - fra guttungestadiet til moden alder. Som alle Wassmos skikkelser sliter han med en konkret og uhyggelig hendelse i barndommen. Tematikken fra tidligere romaner gjentar seg: skyld og svik, fordreide familierelasjoner, søken etter orden.

Wassmos roman skriver seg inn i den klassiske fortellertradisjonen. Boka handler om oppbrudd og kaos, men selve formen er klassisk og enkel. Tekst og handling står med andre ord i opposisjon til hverandre.

Wassmo betegnes gjerne som en realistisk forfatter fordi hun skildrer et livsløp - sorg og glede, tid og sted, spørsmål og svar, fødsel og død, fortid og framtid - slik tilværelsen liksom er. Men man behøver ikke tenke lenger tilbake enn til én enkelt levedag for å innse at et slikt overordnet mønster er en illusjon, en litterær konstruksjon.

Wassmos autoritære fortellerstil har ingenting med realisme å gjøre. Den har å gjøre med språk, bare språk: metaforer, formler, arketyper og klisjeer. Et evig mønster som vever seg inn i seg selv.

Men istedenfor å reflektere over slike problemstillinger, noe de fleste viktige moderne forfattere gjør, bygger opp hun om sin egen fiksjon. Til og med utenfor bøkene - der hun i media minner leseren om at personene hennes lever, kommer til henne i nattetimene, snakker til henne. Det er som om hun vil skape sin egen mytologi, noe som lever uavhengig av teksten.

Naturkrefter

For visst henter hun stoffet sitt fra mytologien. Personene skildres som naturkrefter. Dina er en slags urkvinne. Benjamin er et dyr, en leken valp, en sulten hund: «Jeg spratt etter som en tåpelig løshund. - Ikke gå, klynket jeg.» «Stillheten etter henne tettet til porene på hele kroppen min, lemmet var en liten hund mot låret. »

Seksualrollene er dermed ganske forutsigelige, og i kvinnens favør. Hun er mystisk, mytisk, tidløs, en ubeskrivelig naturkraft («Den store treklubba slafset grådig ned i fiskefarsen»). Han er ynkelig, enkel, kåt, en tidsinnstilt bombe. Vi leser:

«Fløyel som falt ned fra taken i tunge mengder og begrov ham. Begrov ham i lukten hennes. Han gjenkjente den og visste at han måtte ha den.

Først var hun ett med mørket og den herlige fortapelsen. Død og skrekk. En lot seg føre gjennom. Uten motstand. Overga seg i den fuktige varmen hennes. Gjemte seg. Krøp inn i henne. Klynket. Gjorde bevegelser som en fisk som ikke visste at den kunne svømme. For den gjorde det. Han var hennes nå. Og hun lot ham søle melk utover alle sine hvite duker.»

Romanen er full av metaforer, den lever av dem. Seksualitet er metafor. Død er metafor. Glede er metafor. Men de billedlige uttrykkene er ikke tvetydige, de peker ikke i forskjellige og motstridende retninger, rommer ikke flere meninger. Dermed er de mindre interessante. Mefatorene er der bare som stedfortredere, de kan ikke misforstås eller (feil)tolkes. Wassmo bytter bare ut de egentlige ordene med metaforen. Det leseren sitter igjen med er en rekke mer eller mindre vakre, men selvfølgelig bilder. De forklarer seg selv.»

font face='arial, helvetica'>Spennende

Wassmo har noen spennende grep i denne boka. Midtveis beveger hun seg fra tredje person til første person. Dette er ikke bare et fiffig knep, men et bevisst valg der tid og sted er nøye gjennomtenkt. Benjamin har blitt voksen, han forlater Norge og drar til København. Historien tilhører ham, fortelles av ham. Besnærende blir det når han tenker tilbake i tid, tenker på ting han opplevde, ting som har blitt formidlet tidligere i teksten av den allvitende fortellerstemmen. Benjamin tenker at han «begynte å tvile på at historia var sann. Kanskje hadde jeg bare funnet på det? Drømt det?» Og seinere skrives det: «Reinsnes var et sted jeg hadde lest om i ei bok».

Slik blir fortellingen om Benjamin noe mer enn bare et sagn. Wassmo leker med sin egen fiksjon, framfor bare å formidle den.

Triologi

«Lykkens sønn» er åpenbart andre bok i en triologi. Benjamin får også et barn, en jentunge som heter Karna. Hun vil etter all sannsynlighet slite med de samme mytiske problemstillingene som far og fars mor: Foreldresvik og blodhevn. Akkurat som Dina svikter Benjamin, sviker også Benjamin Karna - i alle fall Karnas mor.

Selv er jeg ikke slått over ende av disse store historier eller mytologier. Som leser blir jeg holdt utenfor dikterprosessen. Jeg må ikke våge noe for å fordype meg i «Lykkens sønn». Leseropplevelsen er også en kjærlighetshistorie, og Wassmos affære oppfyller alle behov for ytre mening og sammenheng, leserbegjøæet blir grundig tilfredsstilt og avklart. Leseren behøver ikke løfte en finger.

Herbjørg Wassmo har sagt i et intervju at «God litteratur er den som får meg til å føle at jeg ikke lenger har behov for å være til stede i mitt eget liv». Der er jeg uenig. God litteratur er kanskje den der leseren så absolutt må være til stede i sitt eget liv, der hvert ord er en påminnelse, en grenseløs - ofte smertefull - forbindelse mellom forfatter og leser.