Storebror Berlusconi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Å SPÅ OM FRAMTIDA

er en vanskelig jobb. Et skjønnlitterært produkt må da heller aldri leses som noe så banalt som en spådom alene. Imidlertid er enkelte verker skrevet med en slik forbløffende treffsikkerhet i forhold til et eller flere elementer i et samfunns utvikling, at de vanskelig kan leses som noe annet enn nettopp profetier. Like fullt, å hevde at Orwell tok feil fordi året 1984 kom, og passerte, uten at verden var delt inn i tre totalitære blokker, blir like feil som å lese «Forbrytelse og Straff» som en kriminalgåte alene. I etterkant av slike verker er det viktig å ikke fokusere utelukkende på feil eller treff i en slik skildring, det viktige er å se den daværende samtiden som en mulig hjelp og rettesnor til vår nåtid. All tekst som overlever sin samtid bør leses med dette for øye. To verk skiller seg særlig ut i så måte, allerede nevnte «Nineteen Eighty-Four» av George Orwell og Aldous Huxleys «Brave New World». Begge verkene er brukt og misbrukt i forsøk på å beskrive vår samtid, og man har yndet å fremheve det ene verket over det andre for å bekrefte eller avkrefte tendenser i tiden. Det jeg ønsker å påpeke er derimot disse verkenes felles betydning, vise at det er nettopp i deres forskjeller man finner den største og mest skremmende treffsikkerheten i forhold til vår samtid, år 2003.

Orwell advarer oss om at vi vil bli overvunnet av et eksternt undertrykkende organ, personifisert som Big Brother. Hos Huxley derimot er ingen Big Brother nødvendig for å deprivere menneskene deres selvstyre, utvikling og historie. Menneskene, som han så det, ville begynne å elske sine undertrykkere, forgude teknologien som fjerner både deres kapasitet og behov for egen tenkning.

ORWELL FRYKTET

de som kunne finne på å sensurere og brenne bøker, Huxley at det ikke ville være noe poeng i å brenne bøker da det ikke ville være noen som var interessert i å lese bøker uansett. Sensur av informasjon samt en kollektivt skjult sannhet, var Orwells frykt, mens Huxley fryktet en slik mengde informasjon at vi ville bli redusert til passivitet og egoisme, at sannhet ikke blir skjult men snarere druknet i en sjø av ignoranse. Neil Postman viser oss denne motsetningen i sitt forord til «Amusing ourselves to death» og konkluderer med at mens Orwell hevdet at det var det vi hatet som kom til å ødelegge oss, fryktet Huxley det var det vi elsket som kom til å ødelegge oss. Postman fortsetter sin bok med å utforske muligheten for at det var Huxley som hadde rett av de to. At informasjonsstrømmen og den offentlige støyen fra media er blitt så stor at alt drukner i et salig kaos av såpeserier og tabloide nyhetsinnslag. På mange måter kan det da også virke som om Huxleys dystopi er nærmere oss enn Orwells. Som nevnt er det imidlertid lite produktivt å sette disse opp mot hverandre, den skremmende sannheten er at de begge er i ferd med å få rett, Orwell og Huxleys dystre fremtidsvisjoner sammenfaller nemlig i et enkelt navn: Silvio Berlusconi.

I kjølvannet av Berlusconis famøse uttalelser i EU-parlamentet, der han sammenlignet den tyske representanten Martin Schulz med en tysk fangevokter i en konsentrasjonsleir, er det på tide å se oss litt bakover, undersøke om man faktisk er i stand til å lære noe av historien. Uttalelsen alene er egentlig ikke annet en trist, spesielt for Berlusconi selv, mediedekningen i Italia derimot er langt annet enn trist, den er rett og slett skremmende. Berlusconi lager internasjonal skandale og innslaget sendes over hele verden, med noen få unntak, Berlusconis egne tv-kanaler i Italia. Her serveres publikum den daglige dosen gameshows og seksualiserte virkelighetsserier, som om ingen ting var hendt, mens resten av verden hoderystende og vantro hører en av Europas mektigste menn respektløs trakassere en av sine politiske motstandere.

I ITALIA

er det et begrep som heter Berlusconisme. Det er en betegnelse på den del av befolkningen som bor i Berlusconi bygde hus og boligkompleks, som ser på Berlusconis tv-kanaler, spiser i Berlusconis restauranter, handler i hans kjøpesentre, slapper av på hans tennisbaner og lar seg begeistre og forføre av hans fotballklubb, AC Milan. Cambridge University Press hadde i 2000 en undersøkelse som viste at 82 % av italienerne hadde TV som sin hovedformidler av nyheter, det høyeste tallet i Europa. Når vi i tillegg får vite at Berlusconis tv-kanaler har 46 % av landets samlede publikumsoppslutning, blir ikke denne utelatelsen bare en uheldig glipp, snarere et skremmende eksempel på en enkelt persons innflytelse og makt. En makt vedkommende ønsker å beskytte for en hver pris: det man ikke vet har man jo som kjent ikke vondt av, og det man eventuelt måtte ha gjort før man fikk denne makten, kan man tydeligvis ikke lenger straffes for.

Kunnskap er makt. Kontrollerer man informasjonsstrømmen til en befolkning, kontrollerer man samtidig den kollektive kunnskapen til befolkningen. Når man i realiteten ikke lenger kan snakke om uavhengige aktører i mediebransjen, nær sagt alle massekommunikasjonsorganer er eid av div. konglomerater av internasjonale og nasjonale konsern, hvordan kan man da stole på uavhengigheten og redeligheten i disse organenes uttalelser? Hvordan kan jeg som student i Norge vite noe om sannhetsgehalten i for eksempel Åsne Seierstads erfaringer fra Afghanistan og Irak? Jeg stoler på at Seierstad forteller sannheten om hva hun har sett og opplevd, det er ikke problemet, spørsmålet er hva hun egentlig fikk lov til å se, hva fikk Seierstad lov til å rapportere hjem? Jeg finner det svært vanskelig å mene noe sikkert om de siste tiders internasjonale konflikter. Det er ikke mulig å sitte på førstehåndskunnskap om alt som skjer rundt omkring i verden og man er derved overlatt til sin egen dømmekraft og en blind tillit til media.

DENNE KRITISKE

og uavhengige pressen, demokratiets sikkerhetsventil, hva er den verdt når media ikke lenger er nøytrale, når enkeltpersoners makt overstiger og kontrollerer medias? I paranoiaen som kommer etter erkjennelsen av at ikke engang pressen er til å stole på, når den blinde tilliten slår sprekker, når vi innser at sannheten er relativ, representert av hva som er skrevet og fortalt, ikke hva som virkelig hendte. Det er da vi plutselig befinner oss midt inne i Oseania anno 1984, eller i den vidunderlige nye verden, og vi gir etter for det uunngåelige og utbryter at vi virkelig, og i dobbeltforstand, elsker Big Brother. Hvilket makabert paradoks er det ikke da når denne fordummende institusjonen, fjernsynet, har fostret manifestasjonen på Huxleys teorier i ett enkelt tv-program, oppkalt etter Orwells undertrykker: Big Brother. Orwell og Huxley vrir seg nok simultant i sine graver mens vi lar oss forføre av stadig dummere sosialpornografi.

BERLUSCONI

oppfyller således både Orwell og Huxleys visjoner i det han med den ene hånden sensurerer all kritisk journalistikk mens han med den andre drukner publikum i meningstom underholdning. Denne gangen betaler jeg tv-lisensen med glede.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer