SAMLERNE:  De store aktørene bygger opp  gigantiske databanker der de samler informasjon for og om sine kunder. Her er avdøde  Steve Jobs  i en server farm i 2011. siden den gang har mengden data lagret om oss alle økt dramatisk. Foto: Reuters / NTB Scanpix
SAMLERNE: De store aktørene bygger opp gigantiske databanker der de samler informasjon for og om sine kunder. Her er avdøde Steve Jobs i en server farm i 2011. siden den gang har mengden data lagret om oss alle økt dramatisk. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Storebror selger deg

Schibsted har 2,26 millioner registrerte brukere på sin innloggingstjeneste, SPiD. I løpet av ett år samlet de 130 000 datapunkter på én av dem, DN-journalisten Bjørn Eckblad.

Kommentar

I en sterk kommentar fortalte Bjørn Eckblad i går i DN om hva han fant da han ba Schibsted om å få se mappa si. Han oppdaget til hvilken grad han var blitt SPiD-det av konsernets database og analyseverktøy. Informasjonsinnhenting på SPiD er Schibsteds store håp i det vanskelige mediemarkedet framover. SPiD (Schibsted Payment ID) er systemet du registrerer deg i dersom du kjøper noe fra et Schibsted-selskap, enten det er et avisabonnement, pluss-tilbudet hos VG, eller medlemskap i vektklubb.no.

De vet hvor du bor, de vet hva du leser. De kan vite hva du veier, hvor mye du har slanket deg, eller omtrent når slankekuren din sprakk. Hvis du har lagt slik informasjon inn i slankeklubben glemmer ikke Schibsted det. De har noen fine, kalorifrie cookies som henger på identiteten din på nett, følger deg rundt og husker hva du gjør, mye bedre enn du selv gjør.

Som Eckblad forteller, vet de at han leste saken «bergenser blir statssekretær» i BT klokka 10.14.48 den 16. oktober. De vet at han leste den på mobiltelefon, og de vet at det var en Apple Iphone. De vet også at han 29 september var inne og leste i 18 minutter og 32 sekunder, og at han blant annet leste artikkelen «Slik finner du riktig BH». Vi må bare takke Eckblad for å dele dette. Ikke med Schibsted, men med oss. Artikkelen illustrerer det vi snart bør vite, men stadig skyver bort: Aldri har så mange visst så mye om våre private liv og gjøremål som de mest ressurssterke nettstedene gjør i dag. Og Schibsted kan koble våre kjøp og leseratferd til hvor gamle vi er og hvor vi bor.

Men selv Schibsted er liten sammenliknet med de største. Schibsted må dessuten forholde seg til nokså strenge norske personvernlover. Det må ikke de utenlandske konkurrentene. På sosiale medier deler vi vårt nettverk og våre interesser med Facebook, som liker og deler vår informasjonen med sine annonsører. På Google byr vi på våre mange søk og spesielle interesser. Det gjør oss til verdifull hyllevare for Google, som selvsagt selger oss videre. Vi har stor verdi som mennesker og forbrukere: Googles annonseomsetning er nå på mer enn 300 milliarder i året.

Schibstedkonsernet skal ha for at de så hva som var i ferd med å skje. De prøve å bygge en beskyttelsesmur. De lanserte en søkemotoren Sesam som konkurrent til Google. Men det er dyrt å yppe med de største. Ifølge Kampanje kostet Sesam 500 millioner kroner på fire år, før Schibsted kastet inn håndkleet og søkte etter lykken andre steder. Google var for stor til å kunne stoppes. Slik Facebook ble for mektige for VGs Nettby. Byen ble lagt ned i 2010.

Informasjonssamling på SPiD er det nye forsøket: Du betaler kanskje for et abonnement, men du er også produktet. Jo mer presis kunnskap Schibsted har om deg, dess mer kan de selge deg for. De færreste av oss orker å ta inn over oss hvor mye informasjon vi faktisk legger igjen på nettet. Samtidig er ikke dette noe nytt. Banken din vet selvsagt hvor du, eller i det minste bankkortet ditt, har vært. Banken vet hva du kjøper og når du kjøper det. De vet at du kjøpte fire halvlitere på puben sist lørdag, og deretter en pakke kondomer på 7-eleven, før du tok en drosje som kostet så mye at det ikke kan ha vært hjem. For de vet jo hvor du bor.

Den kunnskapen har bare ikke banken lov til å dele med annonsører. Bankenes dataforvaltere hadde for så vidt heller ikke lov til å dele den med Se og Hør, verken i Norge eller Danmark. Men informasjon som er verd noen tusenlapper kommer lett på avveie: Opplysninger om kjendiser og prinsessers kortbruk ble solgt av utro tjenere. Normalt vil du aldri bli konfrontert med hva banken vet om deg. Hvis du da ikke havner i politiets søkelys for noe alvorlig. Da vil du oppdage hvor vanskelig det er å leke gjemsel i moderne databaser.

Noen mener at personvern er en tapt sak. At vi er best tjent med å gå ut fra at noen alltid vet alt om oss. Andre heller til å begynne å bruke kontanter igjen, og kjøpe aviser i løssalg. Det viktigste er at vi vet hva som foregår. Det er viktig at vi alle til enhver tid kan forlange å få tilsendt den informasjonen aktører som SPiD, Google eller Facebook har lagret om oss. Deretter bør vi alle ha rett til å bli informert når opplysninger om oss blir solgt, og til hvem. Selskapene har jo e-post-adressen. Det burde være enkelt å pålegge at de sender en mail, slik vi i dag blir informert hvis noen tar en kredittvurdering av oss. Så får vi se hvor glad disse informasjons og mediebedriftene er i å informere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook