Storebrors kulturpolitikk

ROCK: Hvis bare statens omfavnelse kan gjøre rocken til kultur, burde alle varselbjeller ringe, skriver Torbjørn Røe Isaksen i dette innlegget.

Er norsk kulturliv servilt, underdanig, materialistisk og villig til å gjøre alt for penger? Det spørs hvor pengene kommer fra.

La oss tenke oss følgende: Selskapet «Big Music A/S» spesialiserer seg på glatt, kommersiell hip hop av den typen som dominerer de amerikanske listene, men som aldri riktig har fått fotfeste her i gamlelandet. For å komme seg inn på markedet og møte kundegruppen, bestemmer de seg for å sponse en norsk festival med flerfoldige millioner kroner. Dollarglis.

Så langt så greit. Men Big Music vil ha mer. Som motytelse krever de et flertall i festivalens styret. Selskapet skal utnevne styreleder, og ha flertall blant de andre medlemmene. Ramaskrik! Kommersialisering! Pengeinteressene settes over de kunstneriske interessene! Stemmevolumet i debatten ville nådd høyder ikke engang Brian Johnson er i stand til å nå. Men når staten gjør det samme er det ikke hulkende knyst, men jubelrop som høres. Hva slags kunstsyn har man egentlig i det offisielle rocke-Norge når man er så livredd for Mammon, men så glad i Makten?«with a rebell yell she cried more, more, more...»

Kanskje er det noe spesielt med rocken som gjør at jeg reagerer. Noe med opprøret, trangen til å sparke oppover mot autoritetene. Trangen til å være fri, enten du kjører nedover en motorvei i en stor amerikaner, på vei bort fra småbyens trange kår, eller vandrer langs landveien uten mål og mening. Selv etter at den ble stor business, mat for dollarmillionærer og multinasjonale plateselskaper, har rocken beholdt sin antiautoritære holdning. Alltid på vakt mot makten. Alltid i opposisjon.

Jeg er for offentlig støtte til kultur. Fordi kultur minner oss på hvor vi kommer fra, gir oss forståelse for hvem vi er og gjør det lettere å komme dit vi vil i ei framtid som krever mer av folk enn bare A4- tenkning innenfor de tilvante mønstrene. Kunsten må være fri, ubunden. Derfor er både overdreven kommersialisering og statlig styring og støtte dilemmaer. Men sett utenfra virker det som om bare det første blir problematisert. Kulturminister Trond Giskes forslag om å gjøre også en rockefestival til såkalte knutepunktfestival viser problemstillingen.

«Mother, should I trust the government?»

«Knutepunktstatus er en endelig anerkjennelse av at også rock er kultur,» skriver Monica Larsson, daglig leder av Norsk Rockforbund i en kronikk på nettstedet Ballade. Det er fristende å spørre hva slags vidunderlig makt han har, denne mannen som med et sving med staven kan gjøre en aktivitet til kultur? Som kan reise opp noe som før bare var håndverk eller støy til å bli en «kulturaktivitet»?

Men skal man ta sitatet alvorlig betyr det at staten – myndighetene – har den endelige definisjonsmakten over hva som er og ikke er kultur, og at først når man har fått en post på statsbudsjettet så kan man regne seg som et fullverdig kulturuttrykk. Er det bare meg som føler et ubehag? Er ikke kultur noe prepolitisk? Noe som skapes av samfunnet, ikke staten? Er ikke kultur levende menneskelige uttrykk som har verdi uavhengig av hvilke bevilgninger det får over statsbudsjettet?

Prinsipielt bør et slikt kultursyn få alle varselbjeller til å ringe. Kultur-Norge har med rette hatt en skepsis mot overdreven kommersialisering av sommerens musikkfestivaler. De har stort sett holdt sponsorene utenfor selve festivalområdet, og lagt vekt på rock, fest og lyd for publikum. Men hvorfor ringer ikke de samme varselslampene når staten tråkker inn?«Let me tell you how it will be. There’s one for you, nineteen for me».

Når staten krever det samme, er det stilt. Eller, stille er det ikke, for rocke-Norge jubler tilsynelatende. Å få mer penger er å bli tatt på alvor, en «anerkjennelse av at det man holder på med er kultur» – akkurat som slikt kan bestemmes av politiske myndigheter. Kulturministeren har allerede utnevnt flere såkalte knutepunktfestivaler, og nå står altså rocke-Norge for tur. Kanskje er det derfor det smerter sånn i sjelen. Rock er synonymt med opprør, uavhengighet, frihet ...

En av forutsetningene for å bli knutepunktfestival er at offentlig oppnevnte representanter får flertall i styret. Kulturministeren skal utnevne styrelederen pluss et styremedlem. Kommune, fylke og stat (som til sammen finansierer støtten) skal ha flertall i styret.

Quart- festivalen var i fjor skeptiske. «Da blir Quarten politisk?», spurte Dagbladet. «Det blir i hvert fall viktig hvem som er kulturminister,» svarte festivalens talsmann.

Hva skal det offentlige bruke sitt flertall til? Kanskje skal de sørge for at festivalen ivaretar sin funksjon som knutepunkt, og dermed sin del av rollen innenfor statens overordnede kulturstyring. Men skal en festival styres etter statens overordnede kulturplaner, eller av kunstneriske valg og publikums ønsker? Og hvilke muligheter har politikerne for å overprøve de kunstneriske valgene? For noen år siden gjestet Marylin Manson Kristiandsand, og hans provokative satire falt åpenbart ikke i smak hos en del politikere.

Hva når de får flertall i festivalstyret? «Biggest gang I know they call the government», synger Jane’s Addiction. Det er merkelig at ikke Kultur-Norge er mer på vakt mot politisk overstyring.

FRISTER HOVE: Kulturminister Trond Giske <a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2007/06/29/504941.html">oppfordret Hovefestivalen</A> til å søke om status som knutepunktfestival da han besøkte festivalen - som satte nedbørsrekord - tidligere i sommer.