MYTOLOGISK OVERVÅKNING: - Med synesteiner plassert over hele Midgard kunne man se alt. Synesteinnettet skulle sikre at man aldri ble offer for ondskap. Men denne gangen er ikke den totale overvåkning fantasifull skjønnlitteratur, men hard virkelighet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
MYTOLOGISK OVERVÅKNING: - Med synesteiner plassert over hele Midgard kunne man se alt. Synesteinnettet skulle sikre at man aldri ble offer for ondskap. Men denne gangen er ikke den totale overvåkning fantasifull skjønnlitteratur, men hard virkelighet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Storebrors synestein

Denne gangen er ikke den totale overvåkning fantasifull skjønnlitteratur, men hard virkelighet.

Meninger

Trærne var borte. I stedet sto det lange linjer av pillarer. Noen av pilarene var laget av marmor, noen av kobber og noen av jern. Alle bundet sammen av tung kjetting. Gjennom kjettingen den pekte veiene inn mot tårnet. Orthanc. Sarumans tårn.

Spaltist

Bård Standal

er jurist og økonom, medlem i Oslo Høyre. 1. nestleder i Foreningen tryggere ruspolitikk.

Siste publiserte innlegg

Det var i dette tårnet Saruman, sommeren 3018 i Midgards tredje alder, kunne fortelle Gandalf den grå at Sauron samlet seg en ondskapens hær for å angripe Midgard. At han hadde sett det i sin synestein. Den syvende og siste Elendor tok med seg fra Numenor. Det var i dette tårnet Saruman ignorerte Gandalfs advarsel om at en synestein - en Palantir - er et farlig våpen og avkrevde ha svar om hvorfor den skulle være farlig.

Det var der han fikk svaret vi alle nå må tenke over betydningen av:

«They are not all accounted for, the lost seeing stones. We do not know who else may be watching.»

Gandalfs advarsel kom for sent. Den som tar en synestein i bruk kobler seg også opp til alle de andre. Og den sterkeste brukeren kontrollerer de mindre og svakere. En av de tapte steinene - Minas Ithils Palantir - var i Saurons besittelse. Allerede første gangen Saruman hadde tatt sin synestein i bruk havnet han under Saurons kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt Saruman så, så også Sauron. Alt Saruman visste, visste også Sauron. Fra å ha sin egen vilje og stå for noe godt gikk Saruman til å bli Saurons verktøy i jakten på ringen. Den ene ringen

One Ring to rule them all,

One ring to find them;

One ring to bring them all

and in the darkness bind them.

Palantir ble brakt fra landet i vest til Midgard for å gi sikkerhet. Med synesteiner plassert over hele Midgard kunne man se alt. Synesteinnettet skulle sikre at man aldri ble offer for ondskap. Så falt den i ondskapens hender og ble Saurons verktøy for å kontrollere og undertrykke sitt folk.

Igjen har Palantir blitt brakt fra landet i vest for å gi sikkerhet. Men denne gangen er det ikke fantasifull skjønnlitteratur, men hard virkelighet. Destinasjonen er ikke Midgard denne gangen, men Norge. Den svakeste bruker er ikke Saruman, men norsk politi og tollvesen. De sterkeste er ikke Sauron, men Amerikansk etterretning og Donald Trumps nærmeste støttespillere.

Det Amerikanske selskapet Palantir Technologies lager programvare som analyserer alle spor du legger igjen gjennom livet ditt. Hvor bor du? Hvem er du venn med på Facebook? Hvilken informasjon om deg har disse vennene gitt til Facebook, Cambridge Analytica eller et hvilket som helst annet av de flere hundre selskapene som arbeider med å hente inn informasjon om deg for å finne ut hva du liker slik at dine valg kan manipuleres. Manipuleres til å kjøpe de riktige klesmerkene, se de riktige TV-seriene og stemme på de riktige kandidatene når det blir valg.

Hva søker du etter på nettet? Hvilke aviser leser du? Hvilke spor av politiske meninger legger du fra deg? Hvilken etnisitet har du? Moderne synesteiner.

Som Tolkiens synesteiner skal også virkelighetens Palantir hjelpe oss til å holde ondskapen borte ved å se den med en gang. CIAs investeringsselskap In-Q-Tel var en av deres første investorer. På kundelisten finner vi foruten CIA selv FBI, NSA og Amerikanske Special Operations Command. Palantir har tjent milliarder på kontrakter med amerikanske overvåkingstjenester.

Palantir ser alt du gjør og bruker avansert datamodellering og kunstig intelligens for å forutsi hva du kommer til å finne på. Slik kan Staten kan stoppe deg allerede før du gjør noe galt.

Og Palantir samarbeider med dem de må samarbeide med.

Det var en Palantir-ansatt i London som - i tett samarbeide med dataspionene i Cambridge Analytica - kom opp med ideen om at Cambridge Analytica kunne lage en spionapp, et mobilbasert spørreprogram, for å skaffe seg tilgang til Facebook-brukernes venners persondata. De visste hvordan det skulle gjøres. For dette hadde Palantir gjort før. Mange ganger før.

«Ledende ansatte i Palantir jobbet sammen med oss med disse Facebook-dataene», vitnet Chistopher Wylie, en av Cambrigde Analyticas grunnleggere i den britiske parlamaentshøringen tirsdag som var. La oss om litt komme tilbake til hva annet enn datasnoking det norske politi- og tollvesenets beste venner har til felles. La oss nå nøye oss med to ting: Trump og Facebook. Grunnleggeren av Cambridge Analytica, Robert Mercer, var en av Trumps store donorer i 2016. Noe han har til felles med grunnleggeren av Palantir Peter Thiel. Hva annet er Thiel kjent for? Han var en av Facebooks første store investorer og har lenge hatt Mark Zuckerbergs øre.

For ikke å si blikk. Uten data fra Facebook ville Palantirs synesteiner vært mye mindre effektive for brukerne. Brukerne. Sånne som politiet. I Los Angeles for eksempel.

I Los Angeles bruker politiet Palantir til å forutsi hvem som kommer til å kommer til å begå kriminalitet. Predictive Policing kaller de det når de uten forvarsel stopper mennesker på gaten fordi Palantirs algoritmer har tagget dem som fremtidige lovbrytere. Det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at vi skal behandles som individer. Ikke på bakgrunn av statistisk informasjon om en gruppe man ikke kan for at man er født inn i. For å sitere Adam Schwartz, advokat i menneskerettighetsorganisasjonen Electronic Frontier Foundation:

«For centuries, minority people have been overrepresented in arrests and other aspects of criminal justice. So if you use arrests, convictions, or field interviews as the training data, you are going to get a prediction that is contrary to reality. It’s going to have the appearance of objective computer truth [but] is just perpetuating an old racial injustice.»

Informasjonen Palantir samler inn gjør at vi alle blir gående rundt med digitale merkelapper som kan være umulige å bli kvitt. Har du først blitt tagget som potensiell kriminell kan du måtte regne med å bli regelmessig stoppet resten av livet. Dette igjen øker sannsynligheten for at du blir tatt for mindre overtredelser andre ikke blir tatt for noe som gjør den statistiske taggingen til en selvoppfyllende profeti.

I statistikkene vil de som allerede har blitt utpekt som kriminelle fremstå som mer kriminelle - ikke fordi de er det, men nettopp fordi de har blitt utpekt. Vi vet hvor det ender. I USA er eksempelvis rundt 90% av dem som tas for bruk og besittelse av cannabis svarte mens det faktisk er flere hvite enn svarte brukere. Den avgjørende forskjellen ligger ikke i hvem som begår lovbruddene, men i hvem som blir undersøkt.

I Los Angeles begynner sammenligningene å bevege seg fra Tolkiens eventyrverden til filmbyens egen Tom Cruise. I filmen Minority Report spiller Cruise politimann John Anderton. I filmen arresterer politienheten PreCrime forbrytere basert på kunnskap om forbrytelser de en gang i fremtiden skal begå. Men den kunnskapen er basert på informasjon noen har lagt inn.

Og den informasjonen er basert på data du ikke har kontroll over hvordan kom inn i systemene og aldri noensinne får ut fra dem igjen. For å igjen sitere advokat Schwartz:

«A lot of this data is garbage. People end up getting over-investigated because ...information in these databases is false or misleading. There isn’t a way for people to… get the bad information out, or put their own side of the story in.» I

Minority Report endte det hele med at politimann Andersson selv ble utpekt som fremtidig morder. Ikke fordi det var sant, men fordi han ble for brysom for systemet.

I USA har disse mulighetene allerede skapt voldsom offentlig debatt og flere myndigheter arbeider nå med å skjerpe regelverket kraftig.

I Norge derimot går både politi- og tollvesen nå direkte inn som kunder av dette massive overvåkingssystemet uten engang å informere Datatilsynet om hva de holder på med.

For å sitere Atle Årnes, fagdirektør for teknologi hos Datatilsynet:

«Det er helt nytt for oss at Tolletaten ønsker å samle inn og bruke data på denne måten. Vi har ikke hatt noen dialog med dem om dette.»

Ingen dialog der altså. Null. Ikke om masseovervåkingen av lovlydige borgere. Ikke om sikkerhet. Og ikke om deling av data.

Vel vel. La oss i stedet snakke litt om sikkerhet.

Det spesielle med enorme innsamlede datamengder som er lagret et sted er at det holder at en person gjør et slikt valg en gang for at alle data som noensinne er samlet inn om alle de noensinne er samlet inn om er i fri flyt i hele verden. Et eneste brudd på sikkerheten og alle potensielle arbeidsgivere og kjærester vil for all fremtid lett kunne Google seg frem til den gangen i forfjor da du ikke forsto hva «Safe&Consensual» betydde og trykket like på Facebooksiden til den lokale S&M Swingersklubben.

Et eneste svar på en liten undersøkelse et spionselskap som Cambridge Analytica eller palantir har laget og sikkerhetsbruddet gjelder ikke bare den som var uforsiktig, men has venner og venners venner. Det var bare 100 000 mennesker som svarte på undersøkelsen Cambridge Analytica brukte som spionverktøy. Siden den kapret informasjon om venners venners venner endte data fra 50 millioner Facebook-brukere på avveie.

Alle med ansvar for å gjøre en jobb vil alltid ønske seg tilgang til alle tilgjengelige verktøy og metoder som tenkes kan for å gjøre den jobben enklere. I valget mellom å gjøre ting skikkelig og ordentlig og å gjøre det raskt og enkelt vil alltid noen velge det raske og enkle.

We are suckers for convenience.

Selv der hvor våre liv avhenger av forsiktighet. Vil du vite hvor norske spesialsoldater er utplassert i Irak? Bare gå inn på inn på treningsappen Strava og følg joggeturene deres. Topp hemmelige spesialsoldater på topp hemmelige oppdrag. Deres liv kan avhenge av å ikke bli avslørt. Men den appen ga jo slik en enkel måte å se om man løper raskere enn kameraten jo.

Vi snakker her om et system inneholdende enorme mengder persondata som skal tilgjengeliggjøres for tusenvis av frontlinjemedarbeidere i politi og tollvesen.

Om en eneste av dem gjør en feil. En eneste en.

Som for eksempel å svare på en undersøkelse lagt ut på Facebook fra det samme selskapet de tenker det er lurt å gi tilgang til persondata om alle norske borgere. En eneste liten undersøkelse.

Eller om en av de ansatte blir lei av å taste inn passordet når han - i strid med retningslinjene - logger inn på en skybasert kalenderplanleggings- eller todolistapp. Når en eneste en velger “Log in with Facebook” for å spare tid. Men det er klart. Noe sånt vil jo aldri skje. Det er jo tross alt i strid med retningslinjene.

Og retningslinjer er det jo bra å ha når man gir data om nordmenn til et selskap som er en avlegger NSA og som står på mange internasjonale selskapers «No list» fordi det er allment kjent at de deler sine data med dem og som ble satt til å «serve as the foundation for all the data collection, integration, analysis, and production efforts» da amerikanske myndigheter skulle gå etter alle som hadde noe med WikiLeaks å gjøre.

Sånne selskaper norske politiske partier ikke vil ta i med kommunens gravemaskin en gang. Det tok norske Høyre ett eneste møte med Cambridge Analytica før de konkluderte med at «vi ville ikke samarbeide med dem, fordi vi syns at de gikk over grensen med hensyn til personvern».

Allerede i 2013 startet Cambridge Analytica ved administrerende direktør Alexander Nix og Palantir å diskutere muligheten for å samarbeide om å påvirke valg. La meg gjenta: Diskutere muligheten for å bruke sine data for å påvirke valg. Cambridge Analytica påstår forståelig nok at samarbeidet ikke ble noe av. Men under ed vitnet altså Cambridge Analyticas «whistleblower» Christopher Wylie følgende på tirsdag:

«There were Palantir staff who would come into the office and work on the data. And we would go and meet with Palantir staff at Palantir.»

Hvem skal vi tro? Ikke vet jeg. Det er som de sier i investeringsbransjen: Historisk måloppnåelse gir ingen garanti for fremtidig måloppnåelse. Men om vi nå likevel tar en titt på historisk måloppnåelse er det muligens verdt å merke seg at ingenting Cambridge Analytica hittil har sagt i saken i etterkant har vist seg å være sant. Alt det Wylie har sagt som det har vært mulig å sjekke har derimot vist seg å være det.

En annen høyst uvitenskapelig måte å vurdere det på er å gjøre noe av det første jeg lærte å gjøre da jeg begynte å jobbe i internasjonalt næringsliv for en femten års tid siden. En integritetssjekk. en såkalt Integrity Due Diligence. Finne ut hvem det er man inngår avtale med. Er de «shady» eller er det grunn til å tro at dette er folk man kan stole på?

Det finnes store internasjonale firmaer som leverer slike bakgrunnssjekker. Mye kan tyde på at både politi- og tollvesen burde inngått en avtale med en av dem før de ramlet hodestups inn i et internasjonalt leverandørmarked de åpenbart ikke har forstand på. En mangel på forstand godt illustrert av at de lot tilfeldige indiske selskaper få tilgang til sensitive deler av norsk nødnett. Noe som fikk VG til å skrive følgende på lederplass:

«At Norges kritiske infrastruktur er overlatt til private firmaer man ikke har kontroll på, det er ikke akseptabelt. Så langt vet ingen hvor lenge eller i hvilket omfang uautoriserte personer har kunnet bevege seg på innsiden av det norske nødnettet. Ingen vet om det er plantet skadevare eller spionvare inne i nettet, slik sabotasje kan være svært vanskelig å oppdage hvis man ikke oppdager selve inntrengningen. Det som har skjedd er en sikkerhetsskandale av dimensjoner. Den bør granskes, og den bør får tydelige konsekvenser.»

Men det kom ingen konsekvenser.

Det eneste som skjedde etterpå var at man inngikk avtalen med Palantir. Om politi- og tollvesen hadde tatt seg bryet med en bakgrunnsjekk er det nok litt av hvert de kunne oppdaget.

Palantir er grunnlagt av Peter Thiel, en mann mest kjent for å være mannen som finansielt støtter den mørkeste amerikanske høyresiden (blant annet som en av Trumps største donorer) og mannen som delte data med Republikanerne for å gjennomføre gerrymanderingen mest effektivt samt av Joe Lonsdale som er nektet adgang til Stanford University etter å ha ha voldtatt en av studentene der.

Thiel kjempet seg til herostratisk berømmelse da han i 2016 donerte store midler til et søksmål for å stoppe munnen på kritiske Gawker Media. Generelt ser det ikke ut som om han liker folk som er uenige med ham. Han har nå proklamert at han flytter fra Silicon Valley til Palantirs virkelige hjemland - Los Angeles - fordi han ikke orker alle de liberale folka i Silicon valley.

I Palantir har han vært NSAs store hjelper i å utvide deres globale spionnettverk. Spesielt verdt å merke seg er det at partnerskapet med NSA har omfattet å bygge programvare som skulle forbedre og forsere utbredelsen av XKEYSCORE. XKEYSCORE er et at de mest inngripende programmene NSA noensinne har forsøkt implementert. Leste du noengang Dan Browns Digital Fortress? Glem det! Han hadde ikke fantasi nok.

Etter at Edward Snowden med stor fare for eget liv avslørt innholdet i XKEYSCORE har NSA ifølge The Intercept innrømmet at XKEYSCORE:

«...collected communications not only include emails, chats, and web-browsing traffic, but also pictures, documents, voice calls, webcam photos, web searches, advertising analytics traffic, social media traffic, botnet traffic, logged keystrokes, computer network exploitation targeting, intercepted username and password pairs, file uploads to online services, Skype sessions, and more.»

Palantir hjelper altså NSA å gjøre all denne informasjonen like lett tilgjengelig som et søk på finn.no.

Med en track record som dette skulle man jo tro de etterhvert ble litt spedalske. At folk ikke ville samarbeide noe særlig med dem. Ja sånn bortsett fra norsk politi- og tollvesen selvfølgelig.

Men noen vil. Peter Thiel og hans Palantir har nemlig en virkelig nær bestevenn. Donald Trump. Thiel var en av de få store i Silcon Valley som åpent støttet Trump gjennom hans kampanje, noe som ga ham rollen som en av hovedtalerne på Republikanernes landsmøte. Siden Trump ble valgt har Thiel fungert som en av presidentens rådgivere og han har regelmessig arrangert møter mellom tech-miljøet i Silicon Valley og Trump.

Den nære relasjonen har etterhvert gitt Thiel betydelig uformell makt. Allerede er store deler av forsvarsminister James Mattis nærmeste stab, som eksempelvis hans visestabssjef, Anthony DeMartino; seniorrådgiver Sally Donnelly; og forsvarsministerens assistent Justin Mikolay tidligere lobbyister for Palantir.

Det er kanskje ikke så rart. For Palantir kan nemlig brukes til mye. Da amerikanske myndigheter fikk problemer med lekkasjer fra Wikileaks sprang Palantir til unnsetning. Sammen med to andre firma av samme typen skulle de knuse dissidentene. Powerpointsliden https://www.wired.com/2011/02/spy/ under viser taktikkene de vårt hjemlige politi-. og tollvesen tenker det er fint at analyserer alt nordmenn gjør og alle spor de legger fra seg planla å bruke:

Storebrors synestein

Kjenner du til det engelske hvem skal bestemme hvor grensen går mellom å være subversiv og opposisjonell?

Altså, sånn for å gjøre dette klart: Det er ikke en eller annen freak fringe konspifyr med tinnhatt som kommer med dette. Palantir bruker altså disse ordene selv.

Palantir har som et av sine selling points når de selger sin programvare inn til myndigheter i USA, Saudi-Arabia og Afghanistan (ja, og Norge da) at programvaren er særskilt egnet til å identifisere og fremskaffe informasjon om «subversives». En oposisjonell vil endre systemet, en subversive undergrave det. Men hvem skal bestemme hvor grensen går mellom å være subversiv og opposisjonell? I kjelleren hjemme ligger deler av «mappa» til min kommunistiske stefar. Et synlig bevis på at norsk politi ikke har verdens beste historikk på å forstå hvor grensen går.

Og ikke er det bare teori heller. Allerede i 2015 avslørte VICE hvordan Palantir forsøkte å få Colombia til å ta i bruk sin programvare for å kategorisere og sortere sin etteretningsinformasjon om venstreorienterte opposisjonelle. En av metodene de skulle bruke var å tilegne seg informasjon fra Facebook og Twitter gjennom «innovative» metoder og så integrere dem med poltidatabaser. Innovative metoder. Som spionprogramvare skjult som spørreundersøkelser for eksempel.

Konfrontert med opplysningene fra Vice forsvarte Palantir seg med at oppdraget for Colombia aldri ble noe av. Grunnen? Palantir ble for dyre.

Det ble forresten aldri noe av at Palantir bisto i kampen mot Wikileaks heller. Hvorfor? De ble for grådige der også. Prisen de forlangte var langt forbi hva det amerikanske forsvaret - et forsvar som bruker mer penger på etterretning enn de neste 50 landene til sammen var villige til å betale.

Når vi forresten er på dette med pris og kostnader. Palantirs utstillingsvindu Los Angeles er i ferd med å slå sprekker. en ting er alle demonstrasjonene og søksmålene fra folk som har blitt diskriminert og feilaktig forfulgt. LAPD har ikke en historie på å bry seg nevneverdig om slikt, bare spør Rodney King. Eller Michael Brown. Nei, problemet er kostnader. Stadig flere politidistrikter i LA rapporterer at de ikke har råd til å bruke systemet slik det var tenkt.

Alle data som samles hos Palantir samles i et proprietært system. Du kan ikke forlate Palantir uten å forlate alt du noensinne har gjort. Det gir Palantir en de facto monopolposisjon om du først har inngått avtale med dem. Et skudd og du er hekta. Denne monopolsituasjonen har Palantir brukt til å øke lisensprisene. Stadig mer. Stadig oftere. Ingen vei ut. Da er alt du har gjort borte.

Men det er klart. Dette må vi forvente at de flinke innkjøperne i norsk politi- og tollvesen har tenkt på. De har jo - som VG påpekte - en så veldig god track record.

De gjør jo aldri feil.

For det skal faktisk ikke mer til med den risiko våre myndigheter nå kjører. En eneste liten feil. En liten feil og kona får vite at du sendte en melding hvor det sto «takk for i går - litt hyggeligere enn forventet…» til hun Becky with the Good hair på jobb dagen etter julebordet.

Jeg advarte første gang mot Palantir i januar i år. Etter relativt kort tid fikk jeg en melding fra en som har jobbet som rådgiver i et nåværende eller tidligere Regjeringsparti.

«Hvorfor gidder du», skrev han. «Jeg er jo helt enig med deg, men dette er en tapt kamp. Du kjemper mot vindmøller. Jeg velger bruke tiden min der hvor jeg kan få gjennomslag for ting.»

«Jeg forstår. Du er Frodo», svarte jeg.

Han forsto ikke.

Men akkurat som Palantir er fra Ringenes Herre er også svaret det.

«I can't do this, Sam», sier Frodo. Han gir opp.

Men lille, tjukke Sam. Han svarer:

«I know. It's all wrong By rights we shouldn't even be here. But we are. It's like in the great stories Mr. Frodo. The ones that really mattered. Full of darkness and danger they were, and sometimes you didn't want to know the end. Because how could the end be happy. How could the world go back to the way it was when so much bad happened. But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer.

Those were the stories that stayed with you. That meant something. Even if you were too small to understand why. But I think, Mr. Frodo, I do understand. I know now. Folk in those stories had lots of chances of turning back only they didn’t.

Because they were holding on to something.” ¨»

Frodo: «What are we holding on to, Sam?»

Sams svar har alltid hengt litt ved meg:

«That there’s some good in this world, Mr. Frodo. And it’s worth fighting for.»

Og det er det. Og det gode handler om mye mer enn om en eller annen uskyldig møbeltjeneste har lagret et par data tilbake til 2001. Det handler om HVEM vi gir tilgang til de dataene og til hvilke formål. Svaret på det spørsmålet kommer til å definere mye av hvordan vi ønsker å være som samfunn de neste tiårene.