FJORÅRETS LEDERE: Ungdomspartienes ledere på borgerlig side trodde alle på valgseier. Det fikk de rett i. Fra venstre: Elisabeth Løland (KrFU), Himanshu Gulati (FpU), Paul Joakim Sandøy (Unge Høyre) og Sveinung Rotevatn (Unge Venstre). Foto: Mats Rønning / NTB scanpix
FJORÅRETS LEDERE: Ungdomspartienes ledere på borgerlig side trodde alle på valgseier. Det fikk de rett i. Fra venstre: Elisabeth Løland (KrFU), Himanshu Gulati (FpU), Paul Joakim Sandøy (Unge Høyre) og Sveinung Rotevatn (Unge Venstre). Foto: Mats Rønning / NTB scanpixVis mer

Støres tapte generasjon

Den Ap-leder som skal lykkes med et framtidig samarbeid med Venstre eller KrF, må ta tak i ungdommen tidlig.

Kommentar

Jeg glemmer ikke min egen overraskelse da jeg på et Venstre-landsmøte tidlig på 1990-tallet opplevde at representantene for ungdomspartiet var mer høyrevridde enn ledelsen. Inntil da hadde jeg lidd av den vrangforestilling at de fleste politiske ungdomsorganisasjoner lå til venstre for sin ledelse. Altså var mer radikale, i klassisk venstrepolitisk forstand. Seinere har jeg, ikke minst gjennom lesning av Dag Solstads «Professor Andersens natt», forstått at «radikalitet» ofte forveksles med «modernitet».

Venstrelederen den gang het Odd Einar Dørum. En ekte sosialliberaler. Ikke liberalistisk. Men ganske sosial og ganske liberal. Venstre var ikke representert på Stortinget det året. Dørum ledet sine flokker gjennom ørkenen inntil Lars Sponheim gikk over fjellet og ga nytt liv til Norges eldste parti. Fra 1993 var representant Sponheim Venstres stemme utad, en analytisk, spissformulert slugger som stadig konkurrerte med Gro Harlem Brundtlands tropper om medieoppmerksomhet. Hans drøm var å lufte ut regjeringskontorene og erstatte Ap's makt og møbler med sine.

Det oppnådde han. Etter valget i 1997 rykket Venstre inn både i regjering og med seks representanter på Stortinget. Partiet sto sammen med KrF og Sp for et radikalt brudd med toblokkstenkningen og storkoalisjonens hegemoni. De fleste oppfattet sentrumsalliansen mer strategisk enn politisk. Sentrumspartiene representerte fortsatt motkulturen som hadde seiret i folkeavstemningene mot EU-medlemskap. I venstreorientertes øyne var sentrumspartiene fortsatt på venstre side i politikken. De drev en kamp mot markedsliberalismen og fri flyt av alskens vondt. Sammen med en human innvandringspolitikk skilte de seg kraftig fra Carl I. Hagens liberalistiske og fremmedfiendtlige politikk. Nå må vi kunne si at Venstre er på høyre side i politikken. Partiet sikrer mindretallsregjeringen av Høyre og Frp. Ikke minst er Venstre i front mot fagbevegelsen. Der arbeidsminister Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet velger sine ord med omhu, klasker Venstre til i frydefull opposisjon til LO. Tidligere Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn er partiets mest prinsippfaste liberalist og opptrer nesten like ofte i debattprogrammene som partilederen Trine Skei Grande.

KrF er også støtteparti til dagens regjering og partiets ungdomsorganisasjon ser ut til å føle seg bekvemme med en slik posisjon. Selv om KrFU-leder Emil André Erstad under helgas landsmøte i Stavanger sparket litt både til høyre og venstre, har ungdomspartiets landsstyre vedtatt et manifest med klar brodd mot Ap?s og LOs standpunkter i velferdspolitikken. KrFU vil revidere arbeidsmiljøloven med sikte på å skape større fleksibilitet i arbeidsmarkedet og større individuell tilpasning. De vil gå bort fra universelle ordninger og heller spisse velferdsgoder mot dem som trenger dem mest for å redusere den totale kostnaden. De vil redusere sykelønna og arbeidsledighetstrygden, stille større krav til at ledige jobber aktivt mot å finne nye jobb, stramme inn AFP-ordningen, øke pensjonsalderen til 70 år, ha inntektsgradert barnetrygd, fjerne makspris i barnehage, innføre høyere brukerbetaling, legge til rette for private helsetilbud etc. Dette gjør KrFU angivelig for å redde velferdsordningene. Men forslagene vekker neppe jubel på Youngstorget.

Unge Venstre og KrFU tør altså der andre tier. Både Høyre og Frp har fredet sykelønnsordningen fram til 2017. Det samme gjelder AFP-ordningen. Mens moderpartiene har smøget seg lydløst til makt, stormer ungdomspartiene fram, nokså samstemt.

Dette er utvilsomt Kristin Clemets verk: Gjennom tenketanken Civita har hun tilbudt ungdomspartiene en ideologisk arena, skapt allianser dem imellom og samtidig bidratt til å forme neste generasjons nøkkelfigurer i moderpartiene. Slik sett er den gamle Høyre-statsråden på sporet av den nye tid. Så åpenbar har Clemets suksess vært at moderpartiene har måttet etablere egne fora for ideologisk debatt. Kjell Magne Bondevik er med i «Kristendemokratisk forum» og Dørum i «Sosialliberalt verksted». Kanskje håper de gamle gutter å lede ungdommen tilbake til hjorden i sentrum. Der må de være om Ap-leder Jonas Gahr Støre og Agendas Marte Gerhardsen skal få tak i dem.

Likevel er trolig den beste strategien for Støre og Gerhardsen å stole på seg selv og ikke bry seg så mye om mellompartiene. Der er de nok for seint ute.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook