«Norge og Europa er erklært krig», skriver informasjonsleder i Human Rights Service (HRS), Hege Storhaug den 17. februar på db.no.  Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
«Norge og Europa er erklært krig», skriver informasjonsleder i Human Rights Service (HRS), Hege Storhaug den 17. februar på db.no. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Storhaug snakker i sivilisasjonskrigens språk

«Have you no sense of decency? At long last, have you left no sense of decency?»

Meninger

«Norge og Europa er erklært krig», skriver informasjonsleder i Human Rights (HRS) Service Hege Storhaug 17. februar. Vi er også erklært fred.  

Vi er erklært fred sekund for sekund, minutt for minutt, time for time og dag for dag av det overveldende flertallet av muslimer som tar sine barn til barnehagen, går på jobb, betaler sine huslån og sin skatt, snakker med sine naboer, resirkulerer avfall med håp om en levelig framtid for sine barnebarn, gjør sin militærtjeneste, bemanner sykehus og sykehjem, bygger tunneler i krevende norsk natur - og slår på fjernsynet eller åpner en avis eller en nettside og ser at de igjen, mens de har måkt snø eller strøket sitt barn over kinnet, har blitt noens fiende. 

Storhaug skulle vite at det bare er et lite mindretall norske muslimer som ønsker sharia innført i Norge. Det dreier seg om et segment på 12-14 prosent som har så konservative, og eventuelt direkte reaksjonære, holdninger (TNS Gallup, 2006 og 2013). For en del av disse handler sharia om lite dramatiske spørsmål, som halalmat eller renter på lån. Det er bare en andel av disse igjen som eksempelvis også ønsker innført de brutale straffebestemmelsene i sharia. Det er uansett for mange, men det er like fullt et massivt flertall, innpå 90 prosent, som ikke ønsker sharia innført. Det blir ikke gode nok fiendebilder av nyanserte kunnskaper som dette, så da styrer Storhaug utenom.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er vanskelig å forstå at jeg en gang i tiden hadde respekt for Storhaugs arbeid, eller det arbeidet jeg hadde inntrykk av at hun gjorde, for kvinners rettigheter. De siste årene har hun pustet stadig hissigere på hatets glør. Det hatet er ikke frigjørende for muslimske kvinner. Det hatet er skandaliserende, dehumaniserende og i verste fall farlig for muslimske kvinner. Det er ikke rosetoget Storhaug viderefører med denne kronikken. Det er et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.  

En formulering som at «islams blodige grenser er på innsiden av huset» er selve innbegrepet på hatefull tale. Det er en formulering som impliserer en hel religion, og en femtedel av menneskeheten. Det er også en svært farlig retorikk. Storhaug snakker i sivilisasjonskrigens språk, det samme språket som de islamistiske ekstremistene. Det er en retorikk som noen vil kunne oppleve som en rettferdiggjørelse for vold og terror. Det er det Storhaug ikke forstår: Man bekjemper ikke ekstremisme ved å snakke som ekstremistene. Man skaper ikke mindre terror ved å sette alle krefter inn på å appellere til menneskers frykt og avsky.  

Storhaug skriver at dette ikke handler om muslimer, men om islam. Det er meningsløst. Hvis islam kun var en abstrakt ide uten jordisk eksistens - uten troende mennesker - ville hun aldri ha brukt tid på å skandalisere islam. Det er menneskene hun snakker om. Hvis noen skulle være i tvil: Det er menneskene som får oppleve konsekvensene av kronikkens militante erklæringer. Ingenting vil bli en tøddel bedre av dette. Arbeidsgivere som ennå lytter til Storhaug, vil i enda mindre grad ta jobbsøkere med muslimske navn inn på intervju. Det primære bidraget hun gir er til ekskludering.  

Det er mitt land Storhaug bidrar til å polarisere med sitt hat og sin frykt. Det er vår offentlighet hun år etter år vandaliserer med sine skandaliseringer og ensidige haranger. Hennes egen frykt er klar, nemlig at islamistiske ekstremister skal tilrane seg økende makt i landet vårt. Det hun ikke forstår, er at hun selv er en av de primære polariseringsagentene i dagens Norge. Hver ensidige kronikk fra henne er en gavepakke, og denne siste kronikken trolig den største gavepakken hun så langt har gitt. Noe av det sørgeligste, er at Storhaug ikke er i nærheten av å forstå sin egen rolle.  

Etter 22. juli mente Storhaug at det utgjorde ondskap når noen problematiserte HRS' bidrag til å spre frykt for muslimer. Etter København gjør Storhaug ingenting annet enn å rette pekefingre. Hun peker på tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som kun fredagstrafikken hindret Breivik i å myrde på Utøya. Hun peker på de fleste av våre statsministre i nyere tid, og dermed reelt sett på de fleste politikere som har rangert under dem. Hun peker på media. Hun peker på organisasjoner. Hun beskriver en situasjon hvor de som sitter ved makten enten blindt graver sin egen grav, eller kynisk og av høyst uklare grunner graver en grav for folket. Hun impliserer store deler av norsk offentlighet som om de alle er del av et avsindig og ondsinnet komplott.  

Samholdet var viktig etter 22. juli, da Breivik hadde myrdet for å skape blest om sitt manifest, og da han blant mye annet brukte argumentasjon fra tidligere HRS-medarbeider Bruce Bawer for å rettferdiggjøre terrorhandlingene. Samholdet har utspilt sin rolle for HRS nå; nå er det nærmest blitt en fiende.  

Men først og fremst retter Storhaug selvsagt pekefingeren mot hver eneste person som bekjenner seg til den religionen hun nå er så tydelig på at hun avfeier helt og fullt. «Min tålmodighet med denne religionen er nemlig for lengst rent ut i havet.» Storhaug snakker som om hun faktisk tror hun er en profet for vår tid. Vi trenger andre profeter.  

Det er noe av en McCarthy i HRS nå. Så jeg fristes til å spørre, slik McCarthy en gang ble spurt: «Have you no sense of decency? At long last, have you left no sense of decency?»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook