Storhaugs høyrepopulisme

MINORITETSKVINNER: Hege Storhaugs noe hatske utfall i Dagbladet, mot venstresiden generelt og undertegnede spesielt, synes å være tuftet på en forestilling om at Arbeiderpartiet ikke tar overgrep mot minoritetskvinner alvorlig. Dette er en anklage jeg ikke føler meg spesielt truffet av. Arbeiderpartiets kvinnenettverk har ved flere korsveier stått i spissen for nettopp disse kvinnenes rettigheter. Arbeiderpartiet har stått i spissen for lovgivning mot voldtekt, tvangsgifte og kjønnslemlestelse. Regjeringen følger også opp med nye, sterkere virkemidler mot tvangsgifte. Samtidig sikrer vi at alle barn skal få gå i barnehage, på skole og få fri tilgang til utdanning slik at en har mulighet for deltakelse i samfunnet. Vi tar også et oppgjør med alle machokulturer i dette landet som ikke tar kvinner rett til frihet på alvor. Jeg er helt sikker på at vi over tid vil lykkes i dette arbeidet, basert på venstresidens verdigrunnlag.

MIN BEGRUNNELSE for at en helhetlig tilnærming til kvinners rettigheter er den riktige veien å gå, er historisk. I samfunn hvor menn alene styrer, vil det være mer vold mot kvinner, enn samfunn hvor kvinner er fullverdige deltakere i det offentlige rom. Det viser blant annet tall fra Amnesty. Derfor er det å sikre kvinnen som et selvstendig individ, med lønnsinntekt, mulighet for utdanning, mulighet for skilsmisse, det samme som å sikre henne mot vold. Her er det ikke enten eller - kvinnekampen må føres på flere fronter samtidig. Vi vet hvilke mekanismer som frigjør kvinnen, fra arrangerte ekteskap, fra et liv uten vold, til et liv med selvstendighet. Det vet vi fordi den etnisk norske kvinnen har vært gjennom en slik kamp, og kommet svært langt. Hege Storhaug ønsker tydeligvis ikke å forholde seg til hovedpoenget i dette resonnementet, og foretrekker å hylle Siv Jensens retoriske krumspring.

JEG SYNES også det er trist at Storhaug ikke er villig til å se at kvinnekampen strekker seg langt utover landets grenser. Men det er allikevel tristere at Hege Storhaug, i sin tilsynelatende utålmodighet overfor venstresiden, omfavner høyrepopulismen. Hun kan ikke, som hun prøver på, skylde på venstresiden, for hennes selvstendige valg om å støtte et høyrepopulistisk parti, et parti som stort sett er motstander av alle de virkemidler som har tatt kvinnekampen i Norge så langt som den faktisk er kommet. Det er et politisk valg hun selv må stå for, og jeg er altså politisk uenig med henne i det valget. Både i målsetningen for politikken, og i troen på hvilke virkemidler som fungerer. FrPs individualiserte tilnærming til feminismen og deres innvandringspolitikk, er ikke egnede verktøy for å frigjøre kvinnen, enten hun er etnisk norsk eller har minoritetsbakgrunn.