Storhet og dårskap

I «Jerusalem» (1901 - 1902) forteller Selma Lagerlöf om en vekkelse som rundt siste århundreskifte får en liten frimenighet i Dalarne til å bryte opp fra hjemstavnen for å finne sitt Jerusalem - også bokstavelig. Bille Augusts film etter denne romanen er rak og ukunstlet. Den bæres først og fremst oppe av en rekke lysende skuespillere.

Maria Bonnevie, som gjorde slike lovende anslag i filmer som «Kvitebjørn Kong Valemon» og «Den hvite viking», slår til for fullt i en stor og krevende oppgave: Den unge Gertrud som svikes så skammelig i sin «jordiske» kjærlighet og desto mer åpner seg for den religiøse opplevelse. Hos Bonnevie får rollen en overbevisende kraft, i en vakker og betagende prestasjon.

Stjernelag

Det er også et stjernelag som omgir henne: Ulf Friberg som ungbonden Ingmar som velger en siste fornedrende utvei for å berge levemåten da slektsgarden trues. Pernilla August som hans eldre søster Karin som sammen med ektefellen Tim (Reine Brynolfsson) velger å dra til Jerusalem for å komme frelseren og alt hans nærmere, påskyndet - forført om du vil - av den maktfulle predikanten Helgum (Sven Bertil Taube). For å nevne noen av flere godt skrevne og veldefinerte roller.

Paralleller

Det er lett nok å tenke seg hva som har trukket Bille August til et susjett som dette. Han har saktens sett parallellene til vår egen tid og vårt eget kommende sekelskifte: Religiøst-fundamentalistiske strømninger, moralske omvurderinger og oppbrudd, folkereligiøsitetens frodige omfang kontra den magre høykirkelighet, det åndelige markedets patentmedisiner og den kroniske trangen til å hengi seg til noe «høyere».

Objektiv

Lagerlöfs beretning, bygd på hennes egne observasjoner i datidas Palestina, er påtakelig objektiv i synet på de religiøse utvandrerne i spennet mellom karrige kår og metafysisk liv i Det hellige land, så annerledes fra deres Dalarne. I filmen får vi ikke særlig begrep om de andre nasjonenes plass i denne kristne kolonien, hvor amerikanske Olympia Dukakis nokså ensom troner som en slags yppersteprestinne - dette er filmberetningens svakeste ledd. Filmens fremste kunstneriske fortjeneste, etter min oppfatning, er at den får oss til å se disse menneskene i deres rette dimensjon, i deres storhet og dårskap.