ÅRDALSRØYSTA: Erling Lægreid avsluttet en 40 år lang karriere i NRK med å skrive kommentarer. Foto: Andrea Gjestvang
ÅRDALSRØYSTA: Erling Lægreid avsluttet en 40 år lang karriere i NRK med å skrive kommentarer. Foto: Andrea GjestvangVis mer

Storkjeftet varme

Stilrent om godtfolk i vennskap og journalistikk.

ANMELDELSE: Altfor ofte blir man bare desillusjonert når kjente og - det skal innrømmes - ofte kjære navn fra den tilsynelatende så glansfulle medieverdenen utgir mer eller mindre selvopptatte bøker med beretninger fra institusjonens og eget indre liv.

Et unntak er den vittige, slagferdige, rustikke røysta frå Årdal: Erling Lægreid.

Kjent og fryktet programleder og kommentator fra populære programposter i NRK som «Ungdommens Radioavis», «Flimra», «Søndagsavisa» og «Dagsnytt 18».

Kort og godt Nå utgir pensjonist Lægreid (født 1939) en befriende kortfattet bok om mennesker han møtte i sitt mangslungne virke.

«Nærgåande skisser» er en samling miniportrett av 40 kjente mennesker fra det norske kultur- og samfunnslivet med navn som Jens Bjørneboe, Claes Gill, Karl Evang, Agnar Mykle, Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Halldis Moren Vesaas, Jakob Sande, Geirr Tveitt, Hartvig Kiran, Einar Gerhardsen, Torolv Elster, Kåre Fostervoll, Harald Sæverud, Marie Takvam, Inger Hagerup, Aslaug Vaa, Ola Raknes, Mosse Jørgensen, Per Aabel, Arnljot Eggen, Erik Bye, Herbjørn Sørebø, Ivar Medaas, Guttorm Hansen, Arthur Klæboe og Einar Førde.
 
Sparer på ordene Det som berger dette konvensjonelle prosjektet i havn er ikke minst språket.

Den beleste filologen Lægreid uttrykker seg stort sett i hovedsetninger, og han sparer på adjektivene som en Snorre Sturlason eller Jorge Luis Borges, den argentinske dikteren som bevisst brukte sagalitteraturen som stilelement i sine fantastiske fortellinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et møte med Arnulf Øverland i Grotten har som punchline: «Eg har tenkt mykje på han.»

Lægreid har også et kort og velformet kapittel om frognerfruene:

«Dei var uforskamma, dei sneik i alle køar, dei forsynte seg grovt med smaksprøver i butikkane og fikla med alle varer.» Men mang ei frognerfrue var også verd en klem, skriver Lægreid og tenker på sin hybelvertinne i Holtegata gjennom seks studieår. Da han skulle flytte, fikke han i gave en grammofon fra 1913. «Rett etter datt ho i trappa og slo seg i hel.»

Stor i kjeften Erling Lægreid prøver aldri å imponere oss med kulturell kompetanse og vokter seg vel for kvasiintellektuelle utlegninger.

Forfatteren avslører i forordet at han nok trivdes på skolen, men av fagene var sløyd det han likte best.

Han hadde ikke noe imot å snakke, men da helst med voksne folk, og innyndet seg med å være stor i kjeften.

Her dreier det seg antakelig om grunnleggende egenskaper, for å vri litt på Michel Houellebecq.

Lægreid virker også unødig stor i kjeften med å skryte på seg banning, dans, drikk og damehistorier.

Han er trolig nærmere sannheten når han påberoper seg å være hedning og kulturradikaler.

Bjørneboe i to stadier    Så over til det denne boka på knappe 200 sider egentlig handler om:

Mennesker fra vår nære fortid som Lægreid har møtt som journalist eller venn.

Jens Bjørneboe er viet to kapitler. Det første heter «Bouillabaisse»:

«Vi såg begge to på livet med velvilje denne dagen. Aldri hadde eg opplevd Jens så open og glad. Og livet vart endå meir fullkome då vi begynte å eta.» Hvorpå Lægreid beskriver fiskesuppa som et stalinorgel.

Så kommer to sider under tittelen «Siste gong». Det var på Kunstnernes Hus. To-tre unggutter i svarte skinndresser kommer bort til bordet og tar med seg vinflaska med et hånflir. «Jens reagerte ikkje, berre eit forlegent smil (....). Men eg tenkte som så at hadde dette skjedd for nokre år sidan, hadde du slått dei ned. Og eg tenkte at no er du ferdig, Jens.»

Et motstykke En slags motsetning til anarkisten Bjørneboe møter Lægreid i Jens Christian Hauge, av mange betraktet som en autoritær, kald kriger — en mann som i førti år hadde fingrene sine i det meste som foregikk:

«Eg spurde korleis det var å dømma folk til døden under krigen.» «'Eg makta det fordi eg var så ung'», sa han. «'I dag hadde eg ikkje greidd det'.»

Lægreid skriver at den gamle Milorg-sjefen og forsvarsministeren var et muntrasjonsråd blant venner, at han skrev viser, skålte og sang. Men så kommer en siste kommentar fra en hardkokt intervjuer: «Og gav ut ei diktsamling. Det skulle han ikkje ha gjort.»

Noe å lære av Ellers er målmannen Lægreid selvsagt opptatt av Olav H. Hauge, som kunne være særdeles pratsom og slagferdig når anledningen bød seg med en eplesider eller to. Og Lægreid skriver nesten med forelskelse om Halldis Moren Vesaas.

Erling Lægreids «Nærgåande skisser» bør studeres av alle som vil lære å skrive skikkelig journalistikk, tilsatt ingrediensene sarkasme og menneskelig varme.

Storkjeftet varme