Storm i vannflaske

U2 selger albumet sitt sammen med en iPod, Postgirobygget selger seg på kiosken sammen med ei flaske vann. Slik går nå dagene i popverdenen.

I NORSKE KIOSKER kan du for tida kjøpe Coca-Cola-kompaniets flaskevann sammen med en ny EP med bandet Postgirobygget. Det koster 25 kroner inkludert pant, bare fem kroner mer enn du må betale for den samme flaska uten cd. Det betyr i sin tur at hvert av de fem sporene på plata koster en krone per stykk. Ganske billig sammenliknet med at det koster åtte kroner å laste ned en låt på legalt vis hos musikknettstedet iTunes. Om de nye Postgirobygget-låtene er verdt en krone, er en helt annen diskusjon, og inviterer egentlig bare til mer gjøn på bekostning av Norges kanskje mest kritikerutskjelte popgruppe. «Dette gir begrepet \'billig pop\' ny mening» etc.

MAN KAN OGSÅ oppskriftsmessig ta på seg den antikommersielle moralistkappa og hyle «sell-out!», slik redaktøren for platebransjenettstedet Ballade.no, Arvid Skancke-Knutsen, gjorde overfor NRK denne uka. «Postgirobygget burde holde seg for gode for å inngå denne type avtaler,» mente Skancke-Knutsen, som om Postgirobygget var blant våre edleste åndsverkprodusenter. Her bør det derfor anføres at Postgirobygget, i likhet med den stadig mer avkledde fotballspilleren John Arne Riise, allerede har en solid minus på kredibilitetskontoen, i hvert fall blant grinete musikkanmeldere og beslektede grupperinger. Postgirobygget har slik sett ikke rare statusen å sette på spill med et stunt som dette.

AT ARTISTER nytter seg opp til kommersielle produkter er i sannhet ikke noe nytt, snarere er det blitt et samrøre som heller er regelen enn unntaket. Gradvis er sakskomplekset derfor blitt tappet for provokativ kraft. Redaktør Skancke-Knutsens kritikk er slik sett en refleks som synes utdatert. Du skal over tjue år tilbake i tid for at Michael Jacksons sponsoravtale med Pepsi var en big deal utover at håret hans tok fyr under en reklameinnspilling. Den moralske skigarden har altså for lengst flyttet seg fra et overordnet «ja-eller-nei-til-sponsing»-standpunkt og over til et mer elastisk «riktig-eller-feil-produkt»-syn.

SLIK ER DET utvilsomt «riktig» av U2 å knytte sitt navn og rykte opp til verdens nye favorittdings - datamaskinprodusenten Apples musikkspiller iPod. For noen ekstra hundrelapper får du kjøpt en spesiell svart U2-iPod, og samtidig får du med deg rabatt på hele U2-katalogen i nedlastet form fra iTunes. Her kaster to sterke, populære varemerker gjensidig glans på hverandre, og ingen ser noe annet enn glisende vinnere på alle kanter av disken.

Et sterkt kobbel av verdens største popstjerner, med hiphop-dronningen og Adidas-fetisjisten Missy Elliott i spissen, hadde heller ikke åpenbare innvendinger mot å sette sitt navn på en serie spesialutgaver av klassiske skomodeller med tre striper - snarere hadde det vært galskap å la være. Å få gi ut ei plate i den amerikanske kaffekjeden Starbucks\' cd-serie like så. Kredd og kommers i skjønn forening.

BARE UNNTAKSVIS blir grensene for hva som er akseptabel samrøre mellom artister og reklame testet. Som for et drøyt år siden, da vi like godt fikk servert den popkulturelle ekvivalenten til at Jesus fronter en ny kampanje for sandalene til Birkenstock: Bob Dylan opptrådte i en tv-reklame for den amerikanske dameundertøykjeden Victoria\'s Secret - «Tangled Up In Boobs», som blogg-/nettavisa Slate formulerte det i et lyst deskøyeblikk. En del grånede 68-ere måtte selvsagt snøfte foraktfullt over slikt helligbrøde, men i det store og hele kom Dylan seg ut av BH-opplegget ikke bare med uskadd genistatus, men snedig nok med en slags ekstra trippelironisk troverdighet lagt til sin allerede komplekse mediepersonlighet. Uten enhver annen sammenlikning for øvrig, kunne vel ikke Dylan akkurat som John Arne Riise stå imot tilbudet om å bli fotografert med svært lettkledde damer mot god betaling.

KANSKJE ER OGSÅ Postgirobygget smartere enn det ser ut som. Gruppas lille genistrek i det som ellers trolig blir en salgsmessig flopp av en mineralvannkampanje, vil etter hvert kunne skrives på platebransjens konto for inntekter fra nye salgsmarkeder. Tanken på å selge musikk fra døgnåpne kiosker og minibutikker av typen Narvesen, 7-Eleven og Deli de Luca framkaller en foss av saliva fra en bransje som allerede er vant til å få solgt hva som helst til ukritiske forbrukere gjennom kostbare tv-reklamer. Hvis det er en kundegruppe som spontanshopper over en lav sko og lar være å snu på skillingen, så er det sultne, brisne folk på vei hjem fra fuktige byturer. En drømmekunde, med andre ord. Og går det slik, er det vel ikke lenge før vi får se en Brus Springsteen-kampanje heller.