Stormaktenes spill

WTO: Det skal mer til enn en snartur i tenkeboksen før WTO og verdenshandelen kommer på rett spor.

WTO-forhandlingene kollapset igjen og stormaktene, med sitt sedvanlige svarteper-spill, skylder på hverandre. Unnskyldningene for hvorfor det ikke er mulig å komme til enighet er mange. Men få peker på den åpenbare konflikten mellom forventningene til inkludering av de fattigste landene, og realiteten i at det bare er seks land som sitter ved forhandlingsbordet. Stormaktenes interesser har også denne gang vært førende i WTO. «Utviklingsrunden» ble bare et navn.

DET SKAL MER til enn en snartur i tenkeboksen før WTO og verdenshandelen kommer på rett spor. Utviklingsrunden må tas på alvor. Et minimum må være å måle utvikling ut fra de konkrete målene som ble lovet i Doha (2001) da Utviklingsrunden ble lansert. Det uttalte målet for forhandlingene var utvikling i de fattigste landene. Hva er suksesskriteriene for utvikling gjennom WTO?WTO satte selv opp tre gode mål for å skape utvikling. For det første ble det satt opp et mål om økt markedsadgang av interesse for utviklingslandene. Så ble det lagt vekt på balanserte regler som gir utviklingslandene politisk handlingsrom tilpasset deres behov og utviklingsstadier. Og til sist, programmer for teknisk bistand og assistanse. Hvis vi skal ta utviklingslandenes interesser på alvor, bør vi også legge til et siste mål om åpenhet og deltakelse i forhandlingene. Dette kravet ble framlagt av en gruppe afrikanske land på ministermøtet i Cancun (2003), og burde være en selvfølge i en organisasjon som regner seg for å være demokratisk.Disse i alt fire konkrete målsettingene kan bidra til et mer rettferdig handelssystem, og de bør stå i fokus framover. Men hva ligger i målene om økt markedsadgang, politisk handlingsrom, teknisk bistand og åpenhet og deltakelse? Den afrikanske organisasjonen SEATINI har konkretisert målsettingene og kommet fram til suksesskriterier for hvordan målene kan nås.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ØKT MARKEDSADGANG av interesse for utviklingslandene vil bare gjøre seg gjeldende hvis de svakeste landene også får slik tilgang. Markedsadgangen må komme i tillegg til den som eksisterer i dag, være stabil og forutsigbar og juridisk bindende i WTO. Andre suksesskriterier vil være at markedstilgang gjennom tollreduksjon ikke møtes med andre hindringer som konstruerte krav om tekniske standarder. Den må også gjelde for bearbeidede varer, slik at ikke utviklingslandene fortsatt tvinges til å være råvareleverandører for de rike landene i nord. Og ikke minst må markedsadgang gis ensidig slik at utviklingslandene fortsatt har anledning til å beskytte sine små og sårbare industrier og arbeidsplasser mot store transnasjonale selskaper.Balanserte regler som åpner for politisk handlingsrom fordrer en gjennomgåelse av alle eksisterende WTO-regler for å finne ut om disse faktisk oppfyller kravet om fleksibilitet. Videre må tidligere lovede vedtak, endringer og problemstillinger som utviklingslandene allerede har tatt opp, gjennomføres. Fleksibilitet og handlingsrom må gjøres forutsigbart og juridisk bindende, og det må ikke foreslås nye hindringer og begrensninger på dette handlingsrommet.

TEKNISK BISTAND og assistanse er et sårbart punkt i WTO, fordi økonomisk bistand har blitt brukt som brekkstang for donor- og kreditorlandenes egne interesser. Teknisk bistand har også ved flere tilfeller blitt forhandlet fram i bytte mot politisk handlingsrom og rettferdige betingelser for markedsadgang. Et vellykket program for teknisk bistand må derfor fylle noen viktige kriterier. Igjen er forutsigbarhet og langsiktighet sentralt. Det må være rettigheter som tilbys på basis av kriterier og som er tilgjengelige for alle som oppfyller disse kriteriene. Det må også være tilstrekkelig tilgang på ressurser som kommer i tillegg til ordinære bistandsmidler. Programmene må styres etter utviklingslandenes egne behov, og støtte må ikke være betinget av forhandlingsposisjoner eller andre handelsmessige forhold.Åpenhet og deltakelse i forhandlingene er en nødvendig forutsetning for at resultatene kan bli til nytte for de fattigste. Det må være mulig for alle medlemslandene, ikke bare stormaktene, å delta og bidra til å komme med løsninger. Får å oppnå dette er det avgjørende at det vedtas en prosess for beslutninger i forberedelsene til ministerkonferansene, der uenigheter og forslag reflekteres på en demokratisk og inkluderende måte. Det må også vedtas prosedyrer for forhandlinger og vedtak for selve ministerkonferansene som er transparente og inkluderende. Disse må garantere en ryddig beslutningsprosess der alle er med og vedtar forlengelser og forkortelser av ministermøtets varighet og der alle reviderte utgaver av tekst oversettes til alle offisielle språk i god tid før beslutninger skal tas. Det må sikres reelle muligheter til å vurdere, konsultere, endre og vedta ministerteksten, og det må gis anledning til å ta med seg de eksperter man ønsker inn i forhandlingsmøtene. Alle møter må annonseres i god tid på forhånd, og det må sikres at det kun er offisielle møter som kan håndtere beslutninger og forhandlinger.Dette siste punktet om åpenhet og deltakelse virker kanskje noe opplagt i en organisasjon som etterstreber å følge demokratiske prinsipper, men etter at forslaget ble fremmet i 2003, er annonsering av møter det eneste tiltaket som har blitt satt i verk. Demokrati, åpenhet og deltakelse er fremdeles de viktigste utfordringene for en rettferdig verdenshandel.

DISSE FIRE målsettingene med SEATINIs konkretiseringer og suksesskriterier er svært viktige redskaper som bør tas i bruk både for å analysere hva som har gått galt i WTO, og for å se framover for å finne løsninger for et åpent, demokratisk og rettferdig handelssystem. Når Attac Norge har analysert målsettingene opp mot hva som faktisk har kommet ut av forhandlingene til nå, er resultatet betegnede for motsetningene mellom forventningene til utvikling og den reelle forhandlingssituasjonen hvor stormaktenes interesser står i fokus. Forhandlingene har ikke reflektert målet om å skape utvikling og å redusere fattigdom. Økt markedsadgang av interesse for utviklingslandene har blitt til markedsadgang for de rike. I stedet for åpne og demokratiske prosesser, har det blitt, business as usual, fra WTO og stormaktenes side. Et rettferdig handelssystem krever at også de mektigste medlemslandene forplikter seg til egne Målsettinger. Hvis målet er utvikling, må kriteriene for å oppnå dette være prioritet nummer én.