Stormen har stilnet

En rocklegendes vemodige farvel til verden.

CD: På scenen var Warren Zevon en gnistrende framtoning, en sanger som med en av rockens dypeste og mest intense fortellerstemmer framførte sine svarthumoristiske og originale tekster. Han var en dynamisk og skarpslipt gitarist, og en pianist som kompet sine låter med et rullende driv over tangentene. Et helt personlig uttrykk, sprunget ut av blues, soul, country og California-rock.

Men midt i det røffe, gitarskingrende lyd- og scenebildet fantes et punkt av kjølig ro. Bak brilleglassene lyste Warren Zevons ironiske, halvt sammenknepne øyne mot verden: observatørens analytiske overblikk som aldri sluttet å granske omgivelsene og omsette sine inntrykk til tekster fulle av poesi, hardkokt storytelling og glassklar dødsbevissthet.

NÅ HAR WARREN ZEVON

sunget sin siste sang. Den heter vemodig nok «Keep Me In Your Heart», aller siste låt på Warren Zevons siste album, «The Wind». Da han fikk vite at han var uhelbredelig syk, satte Zevon øyeblikkelig i gang med å skrive sitt musikalske testamente. Venner strømmet til for å hjelpe: Bruce Springsteen, Ry Cooder, Don Henley, Billy Bob Thornton, Jim Keltner, T-Bone Burnett, Tom Petty, Emmylou Harris, Joe Walsh - samtlige er med på plata, i tillegg til bassisten Jorge Calderon, som har signert sju av albumets elleve låter sammen med Zevon. De to har tidligere skrevet flere klassiske Zevon-sanger, blant dem «Jungle Work» og «Detox Mansion», i fellesskap.

ALBUMET INNLEDES

med den dovne countryballaden «Dirty Life And Times», en slags livshistorie fra røffe tider lekkert ornamentert av slide-fantomet Ry Cooder og med hillbillyrøsten til Dwight Yoakam i koret. Deretter hardt over i rockeren «Disorder In The House» sammen med Bruce Springsteen: en sang om unormale og skremmende tilstander, om et hjem (les USA) som brått er ødelagt av oversvømmelse og kaos - med zombier på plenen og helikoptre svermende over taket.

VOLDSOMME TILSTANDER

har alltid vært en del av Warren Zevons univers, enten han har skrevet om fredløse helter som Frank og Jesse James, om norske leiesoldater, gangstere fra Denver, varulver i London, diplomater over hele kloden, mordere i Det ville vesten - eller han har skrevet om indre uro, stoffavhengighet, kjærlighetssorg, desperasjon og galskap.

På denne plata er det som om denne grunnleggende følelsen av å leve på kanten av stupet er blitt avløst av en slags ro, ikke resignert, men som resultat av en slags forsoning med døden, som tross alt har vært et tema for Zevon fra første stund.

BOB DYLAN LA INN

Zevon-låter i sitt konsertrepertoar da han hørte at kollegaen var syk, men har ikke vært sammen med ham i studio, slik visse rykter kunne fortelle.

Derimot har Zevon tatt med Bob Dylans vakreste dødssalme på plata, «Knockin' On Heaven's Door», som ikke har vært framført i en mer passende situasjon siden den ble skrevet og sunget i filmen «Pat Garrett og Billy the Kid» av Dylan selv. Lytter du nøye, kan du høre Zevon supplere teksten med oppfordringen: «Open up, open up, open up...»

I «Numb As A Statue» forteller Zevon med sin utpregete ironi at han skal «stjele, tigge og låne noen følelser fra deg, slik at jeg kan få noen følelser selv». Så over i den nydelige «She's Too Good For Me», en kjærlighetssang så harmonisk vakker som bare Zevon kan skrive den, før han hiver seg inn i den dystre og mørkt mollstemte blues/gospellåta «Prison Grove» .

KJÆRLIGHETEN SOM FRELSE

er tema i den høytidsstemte, pianobaserte «El Amor De Mi Vida», framført tostemt på spansk og engelsk av Zevon og Calderon. «The Rest Of The Night» er en av disse låtene som balanserer hårfint mellom ironi og alvor. Å feste hele natta har neppe vært Zevon fremmed. Her handler det selvsagt om å stå på til det siste; og sangen glir uanstrengt fra frådende elektrisk gitar til spinkelt piano i «Please Stay», der sangeren ber ydmykt om ikke å bli forlatt før «det ikke er annet igjen / enn du og jeg og vinden / vi vet ingenting før vi har forsøkt / å finne den andre siden av farvel».

En saksofon blåser ensomt mellom versene, og Emmylou Harris følger sangeren mot avslutningen.

Men det er ikke slutt: I neste nå hogger en grovkornet bluesgitar en rytme av jern, mens Zevon på sitt mest jungeldypt aggressive kjører sin hardeste blues siden han spilte Robert Johnson-låter på plata «Hindu Love Gods» i 1990, supplert av eks-Eagles Joe Walsh med sin råeste slide.

FALLER LIVET PÅ PLASS

når man får anledning til å skrive sitt testamente på den måten Warren Zevon har gjort her? Kanskje kan låtene ses som biter i den mosaikken som er et menneskeliv.

Zevons liv har vært fargerikt og smertefullt nok. Inspirert av komponisten Igor Stravinskij og forfatteren Ross McDonald, han traff begge, kastet han seg inn i musikken, først i bandene til folk som Everly Brothers og Jackson Browne, siden alene. Samtidig levde han intenst, og utviklet en halsbrekkende alkoholisme som nærmest var livstruende både for ham selv og omgivelsene.

MANGE HARDE TAK

med avvenning bar frukter. Av Ross McDonald lærte han at man blir en stor kunstner på tross av alkoholisme, ikke på grunn av det. Han ble lei «av å være en del av problemet», som han har uttrykt det. Han var stadig på jakt etter nye impulser.

Han lagde et helt album («Transverse City») inspirert av forfatteren Thomas Pynchon, og vurderte å lære seg norsk for å kunne studere Ibsen og Munch på tettere hold. De siste åra har han utviklet vennskap med amerikanske satirikere som Hunter S. Thompson og Carl Hiaasen, og har blant annet lagd tittellåta både til filmen «Things To Do In Denver When Your Dead» og Carl Hiaasens nyeste roman «Basket Case».

ALLE DISSE FORBINDELSENE

til tross: Gjennom hele sitt verk har Warren Zevon et klart, entydig og personlig kunstnerisk uttrykk. Du hører øyeblikkelig at det er Zevon som synger, enten det dreier seg om klassikere som «Roland The Headless Thompson Gunner» og «Lawyers, Guns And Money» eller nyere sanger som «Life'll Kill You» eller «My Ride's Here».

«Keep Me In Your Heart For A While» synger og nynner Zevon til slutt, mens Jorge Calderon lar fingrene trille over strengene og Jim Keltner dunker pulsen i forsiktige trommeslag. Det går mot slutten, og sangeren ber forsiktig om å bli husket.

Man minnes en annen Zevon-klassiker, med et omkved de fleste fra tid til annen kjenner igjen: «I'll Sleep When I'm Dead.»