Stormfuglen fra vest

Jakob Sande bodde i byen og diktet om grenda. I erindringsboka «Ein storm frå vest» som kommer i dag, minnes Herbjørn Sørebø et møte med sin sambygding på Valkyrie plass, i bensinos og asfaltstøv.

Vi skriver 10. august, den dagen «Då Gud heldt fest i Fjaler»:

Eg skal ikkje gløyme kvelden, det var ein augustikveld,

Vårherre heldt fest for folket i Fjaler prestegjeld,

Bergens Stift, som det heitte, - Ytre Sunnfjord Provsti.

Gud unne oss alle nåden når timen vår er forbi.

Det kjente diktet fra 1954 er både selvbiografi og signatur.

I én rytmefast strofe har Jakob Sande klart å favne vestlandsnaturen, Vårherre og døden, og sin egen postadresse.

«Eg vil heim»

For å begynne med det siste: «Hovedstadslivet fikk aldri hans lutt til å klinge,» skriver Kjølv Egeland i Norges Litteraturhistorie. Og det er jo sant, bare vi ikke tar ordene bokstavelig. For Jakob Sande var dikteren som satt bak blendingsgardinene i en firkantet funkisgård i Fredrikstad og skrev om «Det gamle tunet»:

Dei torvtekte gamle husa/stod timra til grunnen traust».

Han bodde midt på Majorstua i Oslo, ved Norges mest trafikkerte gatekryss, og skrev «Det kveldar på Kobbeskjer»: «Eg vil heim (...) Eg vil bort frå det lærde standet/heim til bønder av bondestand.»

I erindringsboka «Ein storm frå vest» som utkommer på Det Norske Samlaget i dag, minnes Herbjørn Sørebø et møte med sin sambygding på Valkyrie plass, i bensinos og asfaltstøv :

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den snart 50 år gamle Sande er ferdig med enda en arbeidsdag som lektor for oppløpen ungdom på Ullern når han får øye på han Herbjørn.

- Nei, men er det du! Endå ein som skal gå her og lengte heim att!

Dikteren Sande og studenten Sørebø går inn på Den Gamle Major for å slokke tørsten og sorgene.

Dagbladet sitter sammen med Sørebø på Theatercaféen.

I motbakke

- I ettertid har jeg tenkt mye på det møtet. Over halvlitersglassene skjønte jeg snart at Sande ikke var noen lykkelig mann. Han slet i motbakke. Ekteskapet med Solveig Yttrelid ble oppløst i 1952. Den siste diktsamlinga, «Korn og klunger», hadde fått negativ kritikk. Jo, han lengtet vekk, men det var nok ikke bare byen han ville bort fra, sier Sørebø.

- Men hjem, til hva?

- Han fortalte lite om seg sjøl, hvis det ikke lå til rette for å lese dikt.

Om døden snakket han sjelden. I lag med andre lyttet han helst, av natur var han innadvendt og blyg. Men når noen sang visene hans, kunne øynene og ansiktet lyse. Men det er vel sant at tungsinnet tiltok. Mot slutten ble han som et barn, hjelpeløs i alt.

- Det var vel likevel en mening i dette, at dikteren satt midt i byen og lengtet hjem til det lovede landet?

- Datteren Siri har skrevet at hun aldri kan huske at Sande skrev en eneste linje når han var hjemme i Fjaler på ferie. Han visste nok, innerst inne, at det var nødvendig å holde avstand.

- Kanskje likte Sande seg aller best inne i seg selv, inne i drømmen, borte fra verden?

- Han likte seg ikke her vi nå sitter, blant boklærde på Theatercaféen. Han gikk helst på Håndverkeren og Grand. Eller kanskje over «Krukkesletta» til Vinmonopolet på Majorstua. Ikke at han likte seg der heller. Det var så plagsomt med alle virkelige og innbilte blikk, at han hver jul reiste ned til Fredrikstad for å kjøpe brennevinet sitt i Gamlebyen...

- Det er rent rart å tenke på at han som raljerte så mye over gudelighet og luthersk lære, skulle skrive en av Norges mest avholdte julesanger. Når Sissel Kyrkjebø synger «Det lyser i stille grender», ja, da blir vi alle som barn igjen... Så må vi spørre da, trudde han på Gud, Jakob Sande?

- Det jeg vet om politikk og religion og Jakob Sande er at han alltid tok parti for de bortstøtte, de små og svake. Sande har to dikt i Nynorsk salmebok, det var han glad for. Det jeg vet, er at han hadde mye mot hykleriet og det organiserte kristenlivet.

«Om han las kveldsbøna si når han kom heim frå eit fest(e?) leg lag, det veit eg ikkje...»

- Men, sier Sørebø med alvor.

- Jeg så en bibel han hadde. Den var virkelig velbrukt, med understrekninger og kommentarer i margen. Til en av profetene hadde han skrevet: «Her tek du nok feil!»

Den Sande som Sørebø helst vil huske, er den ranke, statelige skalden, han som på høyden både fysisk og dikterisk, satt hjemme på Sørebø-bakken og leste fra «Guten og grenda».

I bølger

- Det var nok den beste samlinga hans. Du vet, interessen for Sande har gått i bølger, forklarer Sørebø:

Debuten «Svarte næter» fra 1929 vakte stor oppsikt og kom i to opplag. Sande ble tidlig Gyldendals gullgutt. Samstundes syntes målfolket at Sande var altfor radikal. Og for det kristne Bygde-Noreg var han klokkersønnen, både bespottelig og gudløs.

Om Sande var besk i tale om «åndelege ting», er dikteren forbausende blyg i omgang med seksuallivet. Det fins ikke ett såkalt tabuord mellom svovelbygene i Sandes samlede verker. Men opprøreren slo til igjen, med «Krossen og slegga», revolusjonære kampdikt i 1939, da den politiske stemninga hadde snudd til samarbeid og sosialdemokrati.

I mellomtida hadde Jakob gjort alvor av den gamle drømmen om å dra til sjøs. Han fikk hyre som lettmatros på «Villanger». Men hjertet lå igjen i Oslo.

Om bord skrev han kjærlighetsbrev til Halldis Moren og leserbrev til Dagbladet. Han kom godt ut av det med mannskapet. Herbjørn Sørebø har oppsøkt gamle skipskamerater som husker at dikteren helst ville ha overkøya. Der lå han og grublet og tenkte. Brått kunne han hoppe ned og skrive noen linjer...

Sjøl talte Sande om sjømannsåret som det lykkeligste i sitt liv. Og det kom en ny, stor diktsamling: «Frå Sunnfjord til Rio».

Klassikeren

Utover 50- og 60- tallet ble mange av Sandes dikt tonesatt av Geirr Tveitt. I radioens storhetstid var «Fløytelåt», «Hestehandlarar» og «Då Daniel drog» folkekjære travere i Ønskekonserten.

«Slagertekster», sa det litterære lauget, som regjerte på parnasset og eksperimenterte i Vinduet.

- Men Sande holdt fast ved den klassiske lyrikken. Et vers skulle være rytmefast og sangbart, diktet skulle nå ut, det måtte ha et klart budskap og et godt sluttpoeng.

Så kom en fjerde bølge, en folkelig og kunstnerisk suksess på begynnelsen av 1990-tallet, med Jon Eikemos veldige Sande-monolog, sett av 90000 mennesker.

- Jakob Sande betyr det samme for oss vestlendinger som Alf Prøysen for folket i det indre Østlandet. Jakob Sande er stor for alle som vil se ham i helfigur.

Jeg har forsøkt å kalle fram et minne, et bilde slik jeg husker det, av en dikter som ga oss en språklig identitet.