Stormfullt samliv

«Vår velsignelse av USAs selvbestaltede rolle som verdenspoliti synes å være reservasjonsløs.»

Et samliv med USA og amerikanerne kan være en stormfull affære. De fleste samliv som varer en drøy menneskealder og snart kvalifiserer til gull, seiler gjerne inn i smulere farvann etter hvert som vindkastene blir både sjeldnere og spakere. Ikke slik med forholdet til USA og amerikanerne. Aldri har det vært mer belastet og belastende enn nå, etter over førti års varighet.

For etterkrigsgenerasjonen ble USA-euforien langvarig og strakte seg langt inn i sekstiårene. Den hadde sine røtter i takknemligheten over amerikanernes bidrag til seieren over Nazi-Tyskland og den amerikanske hjelpen i gjenoppbyggingen av Vest-Europa. Begeistringen over alt amerikansk i etterkrigsårene var nærmest grenseløs. Derfor var den også ukritisk. Men bortsett fra debatten omkring norsk medlemskap i Nato i slutten av førtiårene, fikk ikke Amerika-beundringen noen alvorlig belastning før sporene av USAs fremferd i Vietnam begynte å avtegne seg fra midten av sekstiårene.

Etter hvert ble beundringen for de verdifulle sider ved amerikansk kultur, respekten for de grunnleggende amerikanske verdier som hadde betydd så mye også for utviklingen av demokratiet i vårt eget land, tung å holde fast ved. De stygge sidene ved det amerikanske, som nok hadde latt seg registrere også tidligere, ble for alvor avslørt etter hvert som USA sank stadig dypere ned i den vietnamesiske hengemyra. Argumenter knyttet til begreper som Marshall-hjelp, Truman-doktrine og dominoteori ble gradvis svekket etter hvert som de imperialistiske sidene ved amerikansk utenrikspolitikk ble stadig tydeligere. Riktignok kunne man i diskusjoner med de mest USA-kritiske ty til det faktum at amerikanerne tross alt var våre garantister for fortsatt frihet og selvstendighet. En aggressiv og ekspansiv sovjetisk utenrikspolitikk ble et kjærkomment tilskudd til en amerikavenns forsvarsarsenal. Og etter hvert som en ny realisme i USAs forhold til omverdenen under Nixons og Kissingers ledelse med tilnærming til Kina og rustningsavtaler med Sovjetunionen, avløste den tidligere ideologiske retorikken, fikk USA-vennskapet en ny oppblomstring. Vi skjønte selvsagt at amerikanerne like lite som før drev veldedighet og at deres utenrikspolitikk var bestemt ut fra egeninteresse, men vi ble glade over å kunne konstatere at det var et visst samsvar mellom amerikanske egeninteresser og det vi mente tjente internasjonal stabilitet generelt og norske interesser spesielt.

Et brudd med denne utviklingen ble avviklingen av den kalde krigen. Med ett var fiendebildet endret. En truende supermakt var redusert til et vaklende, hjelpeløst monster som det knapt var USA verdig å stå opp imot. En forutsetning for USAs fortsatte dominans på verdensarenaen var at det ble skapt nye fiender, reelle eller imaginære. En kjærkommen anledning til å markere den nye situasjonen var Golfkrigen. Den første av Bushene grep sjansen.

Bill Clintons modererende innvirkning på denne utviklingen, kombinert med hans ubestridelige politiske talent og hans personlige sjarm, kunne ikke skjule grunnlinjene i den nye amerikanske profilen. Under president George W. Bush er den blitt svært skarp og lett gjenkjennbar. Det nye ved USAs rolle er ikke minst at det synes å ha blitt et overordnet mål å tydeliggjøre profilen så sterkt at den får en provoserende virkning. Med en viss parallell til hjemlige nyrikinger kan man si at det ikke er nok å være rik og mektig, like viktig er det å vise at man er det.

Den bølge av patriotisme som skyllet over USA etter 11. september lar seg ikke lett stoppe. For at den skal beholde sin styrke, trenger den påfyll av understrømninger i det amerikanske samfunnslivet. Isolasjonisme og maktarroganse er to slike understrømninger. Det var derfor presidenten kunne formulere sitt krav til verden for øvrig om at den som ikke er med oss er mot oss, som i realiteten er et krav om total underkastelse i forhold til amerikansk overhøyhet.

I kampen mot internasjonal terrorisme har USA funnet nye «strange bedfellows». Den aller kåteste er Vladimir Putin. De gamle rivaler har funnet hverandre i en ny felles interesse som kan være reell nok, men som også springer ut av russernes behov for å legitimere sin kamp mot separatisttendenser innenfor egne grenser, og som for amerikanernes del også bunner i behovet for en ny fiende.

President Bush har gjort det til ett av sine varemerker å «give a damn» for sine alliertes synspunkter. Når Tony Blair i sin misforståtte entusiasme for USAs lederrolle i verden reiser land og strand rundt for å predike sitt budskap, blir det hilst velkommen i Det hvite hus, men når Blair synes å dempe sin Bush-entusiasme - trolig fordi han ser at den ikke har gitt den tiltenkte innenrikspolitiske gevinst - da gir Bush blaffen i det. Og når forbundskansler Schröder advarer Bush mot å gå til krig mot Saddam Hussein, synes det å prelle av som vann på gåsa.

Det kan virke forstemmende at selv de minste antydninger om avvik fra amerikanernes linje i kampen mot den internasjonale terrorisme, ikke har noen virkning på den amerikanske presidenten. Verre er imidlertid den manglende skepsis fra andre av USAs allierte. Særlig hørbar har den norske tausheten vært. Uten nevneverdig debatt gikk vi til krig mot våre tidligere venner i Jugoslavia, selv om begrunnelsen var aldri så berettiget i lys av Milosevics grusomheter. Nå står vi på terskelen til en opptrapping av vårt militære engasjement i Afghanistan. I det hele synes vår velsignelse av USAs selvbestaltede rolle som verdenspoliti å være reservasjonsløs. Tidligere forsvarsminister Robert McNamara, som må bære en del av ansvaret for amerikanernes Vietnam-politikk, har for lengst kommet på andre tanker og advarer mot at USA igjen bestemmer hovedlinjene i internasjonal politikk. Det har landet verken moralsk eller intellektuell kapasitet til, sier McNamara.

Da USA i 1975 trakk seg ut av Vietnam uten snev av ære, pustet amerikanere flest og verden for øvrig lettet ut. Den tid syntes å være over da amerikanerne alene satte dagsorden for det internasjonale samfunnet. USA hadde brent fingrene kraftig, og det syntes utenkelig at amerikanerne i overskuelig fremtid igjen skulle spille rollen som verdenspoliti. Det gikk ikke mer enn knappe 20 år før USA igjen hadde funnet tilbake til sin rolle som selvbestaltet leder i moralske og maktpolitiske spørsmål.

USAs bekymringsfulle opptreden på den internasjonale arena er imidlertid ikke begrenset til det militære område. Amerikanernes arrogante fremferd er lett å spore også i andre internasjonale fora. Det gjelder ikke minst FN. Typisk for den nye amerikanske arrogansen er motarbeidelsen av internasjonale straffedomstoler for forbrytelser begått av mannskaper i internasjonal tjeneste. Én ting er at amerikanerne er motstandere av slike domstoler. Noe mer alvorlig er at de i forsøkene på å få sine mannskaper unndratt fra mulig straff klarer å inngå en hestehandel med andre FN-land, deriblant Norge, for å unngå at engasjementet i Kosovo blir avviklet.

Amerikanernes opptreden på den internasjonale arena i den senere tid etterlater det forstemmende inntrykk at amerikansk engasjement i internasjonalt arbeid må ha som forutsetning at det skjer på amerikanernes egne premisser. Enhver realistisk vurdering tilsier at internasjonal orden og sikkerhet forutsetter amerikansk medvirkning. Men verden er ikke tjent med at USA ut fra sin totale økonomiske og militære dominans alene setter betingelsene for en slik medvirkning. Selv om det under den nåværende president synes vanskelig å påvirke USA, påhviler det likevel oss som allierte og tradisjonelle støttespillere å gi klart uttrykk for vår skepsis. Det eneste oppmuntrende for en Amerika-venn synes i øyeblikket å være at det finnes potensial for forbedring. Akkurat nå synes det å være en fattig trøst.