Storns rollespill

Willibald Storn beveger seg inn i lystens skjulte soner foran kamera.

BILLEDKUNST: JELØY (Dagbladet): Willibald Storn ble nylig 67 år, men det er ikke mye ved hans nyåpnete utstilling i Galleri F15 som tyder på at kunstneren har nådd pensjonsalderen. Her møter vi ham som både aktør og regissør på fotografier i storformat, der kostymering og kropp forteller om andre sider enn det medlevende engasjementet for den andre i Storns fabulerende maleri. Med et bredt repertoar av dameklær, makeup, parykker og kvinnelige brystproteser blotter han både transvestittismens lyster og maskerer et minespill man ellers forbinder med hans identitet.

Storn protesterte en gang på slutten av 60-tallet med et offentlig buksefall på Henie Onstad Kunstsenter mot kunstnerens rolle som borgerskapets narr. Da ble innvandreren fra Østerrike bøtelagt av politiet, mens VG ville sende ham tilbake til fødestedet.

Dette skjedde samtidig som noen av hans tidligere landsmenn, de såkalte Wiener-aksjonistene, utfordret et konservativt kunstmiljø gjennom forestillinger med sin provoserende kroppskunst. De ville ikke lenger gå «omveien via maleriet», men benyttet i stor grad fotografiet som dokumentasjon og frittstående medium.

Traumatisk

Det fins et par fotografier på Storns utstilling som minner om Wiener-aksjonismens billedmessige opprør mot et miljø preget av fortrengt fascisme og katolsk kultur, der han har kropp og ansikt innhyllet av bandasjer og bærer et kors rundt halsen. Men denne angstridde og traumatiske selvframstillingen hører med til unntakene. Likevel er det ingen tvil om at Storn må ha kjent de samme undertrykkende kreftene på kropp og sinn, ettersom han vokste opp i slagskyggen av nazistyre og presteskap i utkanten av Wien.

Storn kan også minne om den kjente USA-kunstneren Cindy Sherman, når han spiller ut de ulike rollene i sitt iscenesatte fotografi. Likevel er det gjennomgående en helt annen distanse i Shermans forhold til modellene.

Når Storn tar på seg klovnenese eller selvlaget narrehatt og poserer med ei dokke og en teddybjørn, bryter bildet av det sårbare barnet gjennom hos den skjeggete mannen med tatoveringer på overarmene. Fortellingen om det infantile i den eldre går også over i det ømtålige, når den kvinnekledde mannen eksponerer sin urinering i et bilde med grotesk regi.

Terskel

Storn har utvilsomt våget seg over en skammens terskel med mange av disse bildene, og kanskje nølende åpnet opp til et høyst privat rom med skyldfølelser knyttet til erotiske fantasier. Lystens mangslungne anatomi er ikke noe nytt tema i billedkunsten, og Storns vei inn på det fotografiske feltet har også forutsetninger i tidligere faser fra kunstnerskapet.

Derfor bærer hans eksponering av avvikende positurer like mye preg av undrende utforsking som innstudert rollespill.

SÅRBARHET: Barnets uttrykk bryter gjennom hos den skjeggete Willibald Storn med sjømannstatoveringen.
TRANSVESTITT: Willibald Storn med parykk, makeup og brystprotese.