GNIST: Ryggen krangler og krever langsomme bevegelser, men gi Arve Solstad stikkordet «Dagbladet» og det kjente glimtet i øyet og trøkket i røsten er der fortere enn du klarer å si «tabloid». Nå er den kritiske biografislukeren blitt den biograferte i «Storoksen. Arve Solstad og Dagbladet» som utkommer 18. oktober. FOTO: STEINAR BUHOLM/DAGBLADET
GNIST: Ryggen krangler og krever langsomme bevegelser, men gi Arve Solstad stikkordet «Dagbladet» og det kjente glimtet i øyet og trøkket i røsten er der fortere enn du klarer å si «tabloid». Nå er den kritiske biografislukeren blitt den biograferte i «Storoksen. Arve Solstad og Dagbladet» som utkommer 18. oktober. FOTO: STEINAR BUHOLM/DAGBLADETVis mer

Storoksen biografert, biffen er sak!

Dagbladets sagnomsuste eks-sjefredaktør imøteser boka «Storoksen. Arve Solstad og Dagbladet» med kledelig beskjedenhet og gutteaktig spenning.

I morgen utkommer Christopher Hals Gylseths uautoriserte biografi «Storoksen. Arve Solstad og Dagbladet» og hovedpersonen er spent.

- Hva jeg synes om å bli biografert? Hmpf...jeg har ikke gjort meg så store tanker om det, begynner han og aktiverer nok en gang sitt umiskjennelige verbaluttrykk av trønderdialekt, riksmål, fnys, forelesning og forkynnelse oppgått i en høyere, stakkato enhet.

- Husk, fortsetter han bydende, mens dust oktoberlys slører stuevegger tetthengt med nyere norsk malerkunst, - husk at selv om det høres litt rart ut, så har jeg ikke levd noe spennende og dramatisk liv. Ja, du ler du, men...

- ...nei, du har jo ikke ført kriger...

- ...jo, det har jeg!..

- ...jeg mener av den typen som Napoleon og Churchill førte?

- ...Nei, ikke dét. Men det må jeg si med én gang, at dette er en komplett uautorisert biografi i den forstand at jeg ikke har lest en eneste setning. Jeg vet ikke engang hvordan boka ser ut.

- Du har stilt brev og annet materiale til rådighet for biograf Christopher Hals Gylseth?

- Han har fått helt fri tilgang til hele smøla! Jeg har bare forsøkt å hjelpe ham med problemer av typen: «ble dette brevet sendt?» eller «ble brevet mottatt av ham som skulle ha det?». Det er det eneste. Har jeg rettet en setning? Nei! Har jeg påvist feil? Nei! Jeg har latt det skure og gå, og derfor er jeg litt spent. Når man går her i denne fasen av livet, trenger man jo litt spenning, og det er faen ikke meget spenning å få ut av livet for meg nå, akkurat. Ikke ser jeg på «Cæsar» eller noe som helst, så jeg har ikke noe spenning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Fikk du forståelsen av at det ville bli skrevet en biografi om deg enten du ville samarbeide eller ei?

- Ja. Uten å skryte: Det har ikke manglet på oppfordringer fra tunge, jeg sier tunge forlag. Etter hvert skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe med dette, men det hadde aldri blitt noen bok hvis jeg ikke hadde fått noen til å skrive den. Sånn har jeg jo levd livet på en måte, ved å få andre til å gjøre jobben for meg og det er ofte en redaktørs underfundige skjebne. Det gjelder å få folk i arbeid.

- Hvordan kom Christopher Hals Gylseth inn som biograf?

- Etter at jeg ble professor II, - noen er veldig nøye med å understreke det totallet, jeg sier ikke hvem — ble det ganske vanlig for meg at studenter bad om forslag til semesteroppgaver, hovedfagsoppgaver eller prosjekter av mer vitenskapelig karakter. En dag dukket en ung venn av meg opp og var så lei seg fordi han hadde fått et godt stipend på en oppgave som han gjerne vil skrive bok om. Så hadde det skjedd, som av og til skjer, at noen andre hadde rukket å snappe prosjektet og gjøre det ferdig. Nå sto han der med et stipend, men uten oppdrag og lurte på om jeg kunne hjelpe ham.

Uten å ha tenkt igjennom konsekvensene, fulgte jeg en innskytelse og sa: «Jaja, jeg kan vel finne på ett eller annet, men kunne du tenke deg å skrive en bok om meg?» 

Etterpå tenkte jeg at det vel hadde vært å ta litt for sterkt i, men neida. Den relativt unge mannen — det var altså Christopher Hals Gylseth -  sa seg villig til å gå løs på oppgaven. Og da syntes jo jeg at jeg var kommet et veldig skritt videre.

- Med denne boka kommer hele Dagblad-epoken fra andre halvpart av forrige århundre fram i lyset. Tenker du mye og analytisk tilbake på din tid i Dagbladet?

- Ikke mye. Men i ettertid ser jeg jo ting som jeg kanskje ville ha gjort annerledes i dag.

- Som?

- Jeg tror jeg ville ha satt mye hardere trøkk på overgangen til tabloid på et tidligere tidspunkt. Jeg vet jo ikke om skuta ville ha båret, men jeg tror at alle i dag er enige om at det gikk for lang tid. Men, på den annen side, det måtte gå lang tid. Man måtte være grundig forberedt og gi seg god tid slik at alle var med på laget, for om noe har vært ødeleggende for Dagbladet, er det klassiske interne konflikter. Det har alltid ligget en eller annen faenskap på lur, én person kunne velte gode forsetter, og det skulle ikke mye til for å mobiliser, for eller imot. Noen vil si at de interne konfliktene og fraksjonene har vært Dagbladets styrke, jeg vil kalle dem Dagbladets fundamentale svakhet.

- Andre ting du ville gjort annerledes? Er du for eksempel sikker på at det var riktig å gå av som sjefredaktør i 1990?

- Dét har jeg ikke tenkt på. Sånne slag får man gjøre seg ferdig med. Det kommer kanskje fram i boka at jeg var sliten og skitlei all denne interne stridigheten i Dagbladet. Da de begynte å mistenke meg for å ville lage en enda mindre seriøs avis, ble jeg egentlig jævla forbanna på de folka. Jeg hadde aldri tenkt i de baner, og ønsket heller ikke en sånn utvikling. Det sleit på meg, så til slutt var det nærmest...jeg hadde holdt på i 17 år, ingen hadde vært sjefredaktør så lenge før meg i bladet. Jeg lærte ganske fort at man må være tålmodig hvis man vil ha igjennom forandringer i Dagbladet.  

I dag ser jeg at de som skulle forsøke å stake ut nye veier i produktutviklingen av tabloiden fikk altfor stort spillerom. De fikk ikke et presist nok mandat og de fikk holde på for lenge uten klare tidsfrister — alt dette må jeg ta som selvkritikk. Men jeg ser meg ikke mye og lenge tilbake. Jeg er ikke sånn av natur, bortsett fra at når jeg først blir irritert, så blir jeg irritert jævla lenge.

BIOGRAF: Christopher Hals Gylseth har skrevet biografien om Arve Solstad. FOTO: KRISTIAN RIDDER-NIELSEN/DAGBLADET
BIOGRAF: Christopher Hals Gylseth har skrevet biografien om Arve Solstad. FOTO: KRISTIAN RIDDER-NIELSEN/DAGBLADET Vis mer

- Du er ikke Piaf'sk på den måten at du forkynner: «Jeg angrer intet!»?

- Nei, en viss refleksjon og hustukt med seg selv må man jo innføre på et eller annet tidspunkt i livet — ofte for seint.

- Var du, eller noen andre i Dagbladets ledelse rundt 1990, forberedt på hva dette nye som ble kalt internettet skulle få si for avisen?

- Nei, hvordan skulle man ha forberedt seg på en sånn revolusjon? Den digitaliserte verden kom, men Arne Skouen og Arne Hestenes fortsatte å skrive på sine skrivemaskiner fra annen verdenskrig, og de skrev fortsatt bedre norsk enn de aller fleste. Husk at Dagbladet hadde vært en typisk litterær avis. Om det gikk godt, om avisa var morsom, så hadde det mer med stil — style - enn med innhold og dagsorden å gjøre.

Den stilistiske siden ved avisa var avgjørende og det varte lenge, men...i dag er det ingen som skriver noe som fremmer gapskratten og dét savner jeg. Jeg synes de fleste journalistene er like høytidelige og like kronglete uansett hva de skriver om, jeg. Men nå skal jeg være forsiktig...

- Dagbladet har forandret seg gjennom de siste ti åra, hvilket forhold har du til avisa i dag?

- Det synes jeg er et ekkelt spørsmål! Men: Man må jo ha en mening. Og da, sterkt og meget prinsipielt, misliker jeg journalister som ynder å skite i eget reir. Det bestemte jeg meg for ikke å gjøre fra dag én som bokstavelig talt uavhengig sjefredaktør. Jeg hadde for så vidt ikke vært plaget av det heller, av de av mine forgjengere som var oppegående og interesserte seg for avisutvikling.

Men om jeg skal få svare positivt: Jeg er er imponert over avisa evne til å rette ryggen og stå oppreist etter trasige opplagsfall og gjennomføringen av dyptgående spareprogrammer.

Da opplaget begynte å gå ganske dramatisk nedover — og opplag styrer så mye av denne verdenen — lurte jeg fælt på stayerevnen til Dagbladet. Kunne avisen stå imot et sånt trøkk? Man skal være klar over at for to-tre år siden så det meget ille ut for oss som kunne sitte i våre gode stoler og lese røde tall. Det skjønte konkurrenter og andre også, og skrev om veien til konkurs og hele fadderullan.

I dag tjener jo Dagbladet penger, som resultat av en  produktutvikling som åpenbart har vært delvis riktig. For meg har den vært til å leve med, og så vidt jeg skjønner har redaksjonen blitt kvitt denne folkesykdommen sin, de interne stridene om veivalg. Den virker nokså fint samkjørt nå, kanskje litt for samkjørt? Hmpf, nåvel.