FILM: Akkurat som «Piken med svovelstikkene», ender H.C. Andersen-eventyret «Den lille havfruen» tragisk for hovedpersonen: Den jordiske prinsen ville ikke ha henne likevel, og hun kaster seg i døden.
I Disneys musikalversjon fra 1989 var historie-fullbyrdelsen naturligvis romantisk og lykkelig, ikke minst for selskapet selv. «Den lille havfruen» snudde skuta fra kurs mot økonomisk og kreativ katastrofe til en ny og gyllen alder, der internasjonalt orienterte eventyrfilmer som «Aladdin», «Løvenes konge» og «Pocahontas» fikk fart på familiefilmbesøket.
«Den lille havfruen»
Eventyr / Familie / Musikal
«Musikalsk og av og til nesten sjelfull feiring av overflatisk romantikk»
Glatte kjekkaserier
Live action-nyinnspillingene av disse kassasuksessene (samt eldre titler som «Dumbo», «Alice i Eventyrland» og «Jungelboken») har vist seg lønnsomme, kinopremierene minner dessuten publikum på at originalene kan oppleves på gigantens egen strømmetjeneste. Men gode, kreative eller nytenkende har ingen av dem vært, selv ikke når ringrev-regissører som Tim Burton og Guy Ritchie selv har fått velge egne prosjekter noenlunde fritt fra katalogen.
Burtons gotisk-sentimentale «Dumbo» ble et plumpt mageplask, mens Ritchies «småtyv blir storkar»-skildring «Aladdin», var glatte kjekkaserier, med en blå Will Smith som flaskeånd.
Felles for mange av disse nyinnspillingene er fraværet av sjel og fortellerglede, det som gjorde originalene store i utgangspunktet.
Overflatens tiltrekningskraft
Forventningene var derfor ikke all verden til Rob Marshalls oppdatering av historien om Ariel som forelsker seg i en menneskelig prins og må ta vanskelig valg om kjærlighet, tilhørighet og familielojalitet. Var det ikke bare å håpe at fans av den første filmen sluker agnet og stimer til kinoene med døtrene sine?
Marshall slo gjennom med musikalen «Chicago» i 2002, og har også «Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides» på CV-en, en sjørøverfilm som blant annet inkluderer en fanget havfrue.
I «Den lille havfruen» turnerer han sangnumre med hav-action, slottsdramatikk og romanse, og det funker slett ikke så aller verst. Individualist-havfruen Ariel (Halle Bailey) irriterer sin mektige havkonge-far (Javier Bardem) med sin fascinasjon for menneskene på overflaten. Den onde blekksprut-tanten Ursula (Melissa McCarthy) utnytter Ariels forelskelse i prins Erik (Jonah Hauer-King) til sin egen fordel: Prinsessen får ben, men mister hukommelse og taleevne. Selv ønsker Ursula å bli havets enehersker.
Gnistrer litt
Det er ikke slik at den to timer lange filmen fosser av gårde, på det svakeste fortelles historien i havsneglefart. Under vann gjør Javier Bardem en imponerende innsats som hav-patriark; han er sløy, varm, kraftfull og majestetisk på samme tid. Et fargesterkt sangnummer kaller på oppmerksomheten. Men ellers er «Den lille havfruen» bedre på overflaten enn på bunnen – det er i de svermeriske scenene på slottet og markedene rundt at den finner sin største styrke: Romantikken. Det gnistrer nemlig litt i møtene med de Disney-storøyde talentene Halle Bailey og Jonah Hauer-King, vi tror på følelsene deres og ønsker at de skal bli et par.
Dessuten må et sangnummer fra multitalentet Awkwafina framheves. Hun gir stemme til sjøfuglen Scuffle, og ingen bør bli forundret hvis det hese rap-revy-humor-innslaget «Scuttlebut» nomineres til Oscar for beste sang.
Røsker i sjela
Optimistisk
Handlingen foregår i et karibisk øysamfunn, kanskje på 1700-tallet, og har et annet ensemblemangfold enn originaltegnefilmen. Kanskje ville det vært tilsvarende spenstig å legge handlingen til vår egen tid? Eller ville all plasten i saltvannet ødelagt magien og romantikken?
«Den lille havfruen» er innom menneskers ødeleggelse av kloden og havet, men på nokså uforpliktende vis, det blir med noen replikker. Menneskesynet er dessuten betydelig mer optimistisk enn i beslektede «Avatar: The Way Of Water» – det er ikke slik at vi er iboende destruktive, skjebnebestemt til å ødelegge alt vakkert.
Filmen velger seg heller skjønnhet som hovedvirkemiddel for sin milde aktivisme: Historien om Ariel skaper fascinasjon for bølger, undervannsgeografi og marint liv – alt skildret i en interessant miks mellom ramsalt røver-realisme og pastellfarget Disney-magi.
La deg røre!
Men først og fremst handler «Den lille havfruen» om individualisme, optimisme og forelskelse – om viktigheten av å ta egne valg, og å synge om dem etterpå, med tindrende blikk og 2023-knekk i stemmen.
Hvor er sjarmen?
Hvor godt det funker avhenger naturligvis av hvor fortrolig du er med originalhistorien og hvor lett du er å røre, eller villig til å la deg røre. I finalescenen drar Disney og Marshall så heftig på med orkesterfioliner og romantikk at selv den hardeste kyniker tilgir filmens svakere sider og nyter det søtladne, lettkjøpte livet på overflaten.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
