OVERSETT I DEBATTEN: Datalagringsdirektivet bør ses i sammenheng med andre, store overvåkingsinitiativ i EU, mener Thomas Mathiesen.Foto: Reuters/Scanpix
OVERSETT I DEBATTEN: Datalagringsdirektivet bør ses i sammenheng med andre, store overvåkingsinitiativ i EU, mener Thomas Mathiesen.Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Større enn DLD

PERSONVERN: I dag finnes det prinsipper og datasystemer internasjonalt som i kombinasjon med Datalagringsdirektivet kan utgjøre en alvorlig trussel mot demokratiet.

Den lange debatten om Datalagringsdirektivet har i all hovedsak dreiet seg om politiets påståtte behov for direktivet kontra samfunnsborgerne personvern. Dette er et vesentlig spørsmål. Selv mener jeg at personvernet trues av Datalagringsdirektivet, og at politiets behov likevel ikke blir tilfredsstillet gjennom direktivet.

Men det er også et annet spørsmål som reiser seg med stor tyngde, og som har vært lite fremme i debatten. I dag finnes det planer og datasystemer internasjonalt som, i kombinasjon med Datalagringsdirektivet, kan utgjøre en alvorlig trussel mot demokratiet slik vi kjenner det. Dette er nærmest fullstendig blitt oversett i debatten. Datalagringsdirektivet er blitt debattert isolert, som om det står alene, revet ut av sammenheng. Direktivet bør ses nettopp i sammenheng med andre overvåkingsinitiativ i EU.

Spørsmålet om utveksling av data mellom datasystemer og stater går langt tilbake i tid, helt til Europols tidlige dager på 1990-tallet. Det er en overordnet EU-plan jeg har i tankene for vår tid. Sammenhengen er det såkalte Haag-programmet der «tilgjengelighetsprinsippet» (2004) ble introdusert.

Tilgjengelighetsprinsippet er nettopp det, et prinsipp som skal anvendes alle steder der det passer. Tilgjengelighetsprinsippet vil si at alle data/opplysninger som «rettshåndhevende myndigheter» i en stat er i besittelse av, skal være tilgjengelige for rettshåndhevende myndigheter i enhver annen stat. Prinsippet er definert på følgende måte i Haag-programmet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med virkning fra 1. januar 2008 skal utveksling av slik informasjon bli styrt av prinsippet om tilgjengelighet, som betyr at gjennom hele Unionen skal en håndhevende tjenestemann i en medlemsstat som trenger informasjon for å utføre sine plikter, kunne oppnå denne fra en annen medlemsstat, og at et rettshåndhevende organ i den andre medlemsstaten som har denne informasjonen vil gjøre den tilgjengelig for det påpekte formålet, idet en tar i betraktning kravet til pågående undersøkelser i den staten.

Renere ord for pengene kan man knapt få, selv om det er knyttet enkelte betingelser til dette, som at de oppgaver som skal løses må være lovlige. Få muligheter for å nekte utlevering er bygget inn i prinsippet. Databaser skal med letthet kunne brukes på tvers av landegrenser av rettshåndhevende myndigheter i landene. Den 17. mars 2005 uttalte Presidentskapet i et notat til Arbeidsgruppen vedrørende politisamarbeid at i prinsippet

bør JHA's (Justice and Home Affairs Council's) IT-systemer være vidt tilgjengelige for rettshåndhevende myndigheter for å bekjempe terrorisme og organisert kriminalitet; ... Rettshåndhevende myndigheter bør ha tilgang til nasjonale håndhevelsesdata i alle medlemsstater, særlig når det gjelder identifikasjon, DNA og fingeravtrykkdata, på treff/ikke treff grunnlag. ... Rettshåndhevende myndigheter (bør) ha direkte tilgang til nasjonale administrative systemer i alle medlemsland (for eksempel personregistre, innbefattet juridiske personer, kjøretøy, identitetsdokumenter og førerkort, så vel som fly- og sjøfartsregistre).

Enda renere ord for pengene. Den 12. oktober 2005 ble dette fulgt opp av et forslag til rammebeslutning om «utveksling av informasjon under tilgjengelighetsprinsippet». Nå fremgår det av en kommunikasjon fra EU-kommisjonen av 2. juli 2008 om implementering av Haag-programmet for 2007 at fremgangen for Haag-programmet, som inneholder mange momenter, ikke bare har vært tilfredsstillende. Men sterke krefter skyver uansett tilgjengelighetsprinsippet fremover.

Datalagringsdirektivet passer som hånd i hanske med tilgjengelighetsprinsippet. Direktivet kan følgelig utvides fra å være en nasjonal sak til å bli en sak på tvers av nasjonale grenser. Presset i retning av å anta Datalagringsdirektivet i Norge har vært stort, også fra EU selv. Enda større blir presset for en utvidelse i retning av å gjøre opplysningene mer allment tilgjengelige, i andre stater.

Når man sitter på alle de lagrede opplysninger om nordmenn som norsk politi vil gjøre, vil press fra EU-stater for å ta del i de norske opplysningene (og andre staters teleopplysninger) bli meget kraftig. De norske rettshåndhevende myndigheter vil igjen si det er en nødvendig tilpasning — kriminaliteten er jo internasjonal, opplysningene ligger jo der klare til bruk. Andre stater kan dermed få tilgang, på grunnlag av tilgjengelighetsprinsippet, på norsk informasjon som er samlet i medhold av direktivet.

Den såkalte Prüm-avtalen (etter byen Prüm, ikke langt fra byen Schengen) er allerede antatt av Norge. Prüm-avtalen gjelder tilgjengelighet av nasjonale DNA-baser, fingeravtrykkbaser, og baser for opplysninger om kjøretøy. Avtalen utgjør en konkret anvendelse av tilgjengelighetsprinsippet. DNA-opplysninger skal være tilgjengelige på tvers av landegrenser, og Prüm-avtalen danner en helt naturlig og praktisk modell for slik utveksling av opplysninger. Prüm-avtalens historie forteller konkret hvordan tilgjengelighetsprinsippet fungerer.

Personvernet er truet av Datalagringsdirektivet, men enda mye mer av Haag-programmets allmenne tilgjengelighetsprinsipp. Det er nærmest ufattelig at et såkalt «verdikonservativt» politisk parti som Høyre kan komme til å føre oss inn i en situasjon som i realiteten kan utvide Datalagringsdirektivet enormt.

Det har alltid vært slik når det gjelder Norge og de forskjellige data- og overvåkingssystemene i EU: Man tar en bit av gangen og ser bort fra neste bit som kan/vil komme. Selveste Schengen informasjonssystem, første ledd i en rekke, ble innført på denne måten. Schengen var ikke en del av EU, og det var tankespinn å vurdere fremtiden i en EU-sammenheng, fikk vi høre. Meget snart etter at Norge hadde antatt Schengen ble Schengen innlemmet i EU, «lock, stock and barrel», som det het, med den nærhet til datasystemene i EU som dette kom til å gi.

Koalisjonen mellom Arbeiderpartiet og Høyre i Norge er et forstemmende eksempel på hvilket politisk håndverk Norges to største partier kan gå for. Det må være vesentlig for dissenterne i Høyre ikke å gi opp kampen, men snarere forsterke den.

Det må være vesentlig for dissenterne i Høyre ikke å gi opp kampen, men snarere forsterke den.