GENERASJON HVEM? Prince er det fremste ikon for generasjon X, mener forfatteren av en ny bok om ham. Her fra en konsert i Paris i 2009. Foto: AFP/Scanpix
GENERASJON HVEM? Prince er det fremste ikon for generasjon X, mener forfatteren av en ny bok om ham. Her fra en konsert i Paris i 2009. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Større enn sin tid

Siste bok ut om Prince forsøker å redusere ham til et ikon for generasjon X. Det er ingen god idé.

Meninger

Visse artister har kvaliteter som inspirerer til en helt særegen lojalitet. I tilfellet Prince Rogers Nelson, født 7. juni 1958, må det være lov å si at fansen er blitt satt på noen prøver de seinere åra.

Sett under ett har det selvsagt vært en fest, med mer enn 40 album, over 1000 låter og minst 100 millioner solgte plater. Prince er en ekte auteur, med en storhet som pulveriserer sjangergrenser, overskrider generasjonskløfter og utfordrer bransjekonvensjoner.

Men gullalderen som plateartist og fornyer av den musikalske tidsånden varte strengt tatt bare et drøyt tiår, fra «Dirty Mind» i 1980 til «Love Symbol»-albumet i 1992. Siden har han gitt ut en lang rekke plater av meget varierende kvalitet, uten noen gang å nå helt tilbake til nivået fra glansdagene.

Trøsten har hele tida vært det tilsynelatende evigvarende festfyrverkeriet som er sceneartisten og multiinstrumentalisten Prince, med sine mange sensasjonelle bandkonstellasjoner og skiftende tolkninger av egen backkatalog og et eklektisk utvalg favorittlåter fra andre artister. Men det var ikke den menneskelige jukeboksen Prince man signet opp for i sin tid, og den jevnt over positive mottakelsen blant Prince-fans og kritikere av den siste singelen, «Breakfast Can Wait», sier nok kanskje mer om suget etter mer ekte vare fra Paisley Park enn om låta som sådan.

En indikasjon på hvilken betydning Prince fortsatt har i kulturen og i musikken, og kanskje på en viss fornyet interesse de seinere åra, er at det stadig blir utgitt bøker om ham. Årets bok er Tourés «I Would Die 4 U - Why Prince Became An Icon».

Touré (f. 1971) er musikkjournalist, kulturkommentator og tv-personlighet med sterkt engasjement i spørsmål om afrikanskamerikansk identitet. Et ikon, skriver Touré, gjør mer enn å underholde. Et ikon fanger tidsånden og forteller oss noe om hvem vi er. Et ikon har til og med «en nesten mystisk evne til å se en generasjons sjel». Ifølge forfatteren hadde Prince en slik innsikt i sjela til generasjon X, født mellom 1965 og 1981, i henhold til Tourés avgrensing. Det var denne generasjonsinnsikten, og identifikasjonen den skapte hos et mottakelig publikum i riktig alder, som gjorde Prince så stor, ifølge Touré.

I Tourés definisjon av generasjon X står foreldregenerasjonens høye skilsmissestatistikk meget sentralt. Han nevner ikke private erfaringer spesifikt, men man aner at forfatteren har god kjennskap til problematikken. Kanskje det er derfor han går en smule over bord og hevder at skilsmisse er «den skjellsettende begivenheten som binder generasjonen sammen og former og definerer hva vi er og vil bli»?

Foreldrenes skilsmisse er Princes Rosebud, får vi vite; barndomsminnet som brant seg fast og definerte alt. Det er for så vidt ikke spesielt originalt. Få temaer er mer gjennomdiskutert i Prince-litteraturen, og de fleste av oss tok vel poenget allerede første gang vi så «Purple Rain» på VHS.

Touré berører også andre karakteristika ved generasjon X, slik de målbæres hos Prince. Frykten for kjernefysisk ragnarok, for eksempel, behandles i låter som «When Doves Cry» og «Sign 'O' The Times». Her kunne Touré også nevnt «1999», eller «Ronnie Talk To Russia».

Den økende multikulturalismen som preget generasjonen, får overraskende liten plass hos en forfatter som har svart identitet som spesialfelt.

Grisegutten Prince får derimot meget god plass. Touré er god når han beskriver Princes seksuelle utstråling, med sin særegne blanding av maskulinitet og femininitet.

Prince er jo unektelig i god kontakt med det Jung kalte anima, den «kvinnelige» siden av en manns personlighet, og Touré er nok inne på noe sentralt når han skriver at mange kvinner tiltrekkes av dette. Han peker presist på hvordan Prince i en låt som «If I Was Your Girlfriend» viser sitt ønske om å komme nærmere en kvinne, seksuelt, emosjonelt og vennskapelig, enn mange lykkes med i heterofile forhold. Her kunne forfatteren godt ha nevnt at Prince var meget tidlig på akkurat denne ballen. Allerede i «I Wanna Be Your Lover» fra «Prince» (1979) synger han jo «I wanna be your mother, and your sister, too».

Touré peker også på Princes inkorporering av pornoestetikken fra den tidlige VHS-epoken i sine filmer og musikkvideoer, og leser dette, ganske riktig, som et generasjon X-fenomen.

Men ikke på langt nær alt i skildringen av Prince som seksualisert menneske og artist er like elegant. Her og der sklir det over i noe som minner mest om kjendisjournalistikkens småkleine spekulasjoner. Var det morens samling av pornoblader, eller det angivelig incestuøse forholdet til halvsøsteren som gjorde ham så sexfiksert? Til Tourés forsvar skal det sies at disse spekulasjonene er fast inventar i alle Prince-biografier jeg har lest, som den meget respekterte musikkjournalisten Barney Hoskyns ganske tynne «Prince: Imp of the Perverse» og Dave Hills «Prince: A Pop Life».

Men i motsetning til Touré ville Hoskyns eller Hill aldri ha revet av seg en så dårlig setning som «'Raspberry Beret' is another great pornish story song».

Touré er i det hele tatt lett å imponere, og et annet sted skriver han: «You only need to listen to «International Lover» once to learn something about how to have sex». Tankene går uvilkårlig til forfatterens kone.

Gud er det tredje beinet.

Koblingen mellom det profane og det religiøse, det seksuelle og det hellige hos Prince diskuteres på underholdende vis. Som The Roots-keyboardist James Poyser sier om pastorene i pinsemenigheten han tilhører: «De fleste får seg et nummer når de er ferdig på prekestolen».

Touré sannsynliggjør at Prince betrakter seg som en spesielt utvalgt, en som kanaliserer musikk 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, og som tror denne musikken kommer temmelig direkte fra Gud. Men Touré sliter med å sette dette i sammenheng med sitt eget hovedpremiss: Generasjon X er, så vidt jeg vet, regnet som notorisk religionsskeptisk, og båten bærer ikke helt når Touré skriver at denne generasjonen i stedet løste sitt behov for gudedyrkelse ved å dyrke berømtheter som Prince.

I sin iver etter å kontekstualisere, psykologisere og politisere ender Touré paradoksalt nok opp med å redusere objektet sitt.

Det virker nesten som om det ikke streifer Touré at det også kan være de mer tidløse og kontekstuavhengige sidene ved Prince som låtskriver, sanger, musiker og sceneartist som gjør ham til et «ikon». Forfatteren er slave av bokas idé, og skal ha alt inn i slagskyggen av generasjon X.

Slik lar forfatteren Princes virkelige format som artist glippe mellom fingrene, og neglisjerer samtidig den temmelig åpenbare hovedforklaringen på at det gis ut bøker om ham 25 år etter gullalderen.

Gjennom å insistere på å gjøre Prince til et generasjonsikon stenger han dessuten mange av oss ute. Som «babyboomer» født i 1961 får jeg ikke være med. Ikke datteren min på 17 heller.

Det blir også noe enkelt rent musikkhistorisk, for å si det forsiktig.

Princes gullalder som plateartist er grovt sett synonym med 1980-tallet, et tiår som blant mye annet rommet hele new wave/postpunk-epoken i britisk rock, jordskjelvet som var hip hop, framveksten av amerikansk indierock og grunge, house i Chicago og techno i Detroit, for ikke å snakke om gullalderen til arenarock og monsterartister som Michael Jackson, Bruce Springsteen, Whitney Houston, Madonna og R.E.M. Men skal vi tro Touré, er det altså bare Prince som er Generasjonstalsmannen.

Artikkelen er en del av et lengre Prince-bokessay i siste nummer av musikkmagasinet Eno, som er i salg nå.

STILL GOING STRONG: Prince har funnet fram igjen sveisen og humøret fra seint 1970-tall, og ser ikke ut som en mann som vil la seg redusere til et Generasjon X-fenomen. Her med bassist Ida Nielson i gruppa 3rd Eye Girl under en konsert i Las Vegas i mai. 
Foto: AFP/Scanpix
STILL GOING STRONG: Prince har funnet fram igjen sveisen og humøret fra seint 1970-tall, og ser ikke ut som en mann som vil la seg redusere til et Generasjon X-fenomen. Her med bassist Ida Nielson i gruppa 3rd Eye Girl under en konsert i Las Vegas i mai. Foto: AFP/Scanpix Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook