Større enn sitt oppdrag

Gerhard Helskog ønsker å framstå som nådeløs, undersøkende journalist med troverdighet og tyngde - og gjør vel også det. Men han fokuserer så til de grader på måten å formidle på, at det blir parodisk.

  • Hadde en skuespiller overspilt på denne måten, ville regissøren halt ham inn igjen.
  • Onsdag kveld vokste TV2s Gerhard Helskog ut av tv-ruta og fylte snart hele stua. Han fanget min nysgjerrighet med en motbydelig historie om overgrep mot psykiatriske pasienter. Om en hjernespesialists ønske om tankekontroll og menneskemanipulasjon.
  • Hva så? Mange påstander og ekle detaljer ble lagt fram, uten at riksrefseren Helskog satte saken i et større politisk, medisinsk perspektiv. Således var dokumentaren, foruten å være gammelt nytt, relativt uforløst i sin form. (Historien om Sem Jacobsens CIA-støttede forskning sto i denne avisa for ni år siden.) Dette hadde lite av den samme kraften som avsløringene om omskjæring av muslimske kvinner i Norge, som ble vist på TV2s «Rikets tilstand» tidligere i høst.
  • Men det var ikke bare innholdet som forarget, men også budbringeren. Helskog regisserer seg selv til de grader inn i nyhetene. Han framstår, i mine øyne, veldig selvhøytidelig og gir pompøsiteten et ansikt (noe som for så vidt ikke er nytt blant enkelte mannlige kolleger i denne kanalen).
  • Mon tro om han ikke forveksler journalistisk integritet med en overdreven egendeltakelse. Stemmen kommenterer og dramatiserer. Han tegner - med rette - et trist bilde av medisinsk forskning utenfor enhver verdighet. Han sitter lenge ved lobotomiofferets side. Ser alvorlig inn i kameraet. Blir veldig til stede. Altfor til stede.
  • Dokumentarfilmer og avslørende journalistikk er noe av det viktigste mediene skal bedrive. Dokumentaren er som regel best når den er rendyrket i formen, lar bildene, ofrene og intervjuobjektene tale for seg. Holder fokus på sak. Ikke på programlederen. Virkelighetens makabre gjørmehull er for viktige til at de som graver i dem skal ta oppmerksomheten.
  • Vi trenger medienes avsløringer om muslimene, om ml-ere, om sykehusene, om politikerne, om nazister, om sigøynere. Om overgrep i alle varianter. Men vi trenger ikke Helskogs overspill for å forstå at det «Rikets tilstand» fokuserer på, er viktig.