Større enn vi begriper

Siden dette verken handler om rock eller fotball, fatter de fleste av oss ikke hvor svært det egentlig er. Men når Oslo-Filharmonien og kunstnerisk leder/sjefdirigent Mariss Jansons førstkommende mandag inntar Wiener Musikverein som residensorkester, er det som om Rosenborg skulle ha vunnet Mesterligaen, eller et norsk band ha blitt votert inn i rockens Hall Of Fame. Særlig større internasjonal anerkjennelse enn den som nå blir «bandet til Mariss» til del, kan vanskelig tenkes for et symfoniorkester.

  • I hele inneværende uke har Oslo-Filharmonien holdt hus i Aten, også der som residensorkester. Tidligere i høst har musikere og dirigent nok en gang høstet lovord ved de prestisjetunge festspillene i Salzburg, ved Edinburgh-festivalen, flere festivaler i Tyskland/Sveits og ikke minst hos hjemmepublikum i Oslo Konserthus. Men å bli invitert til Wiener Musikverein, ikke for første, men for fjerde gang, nå for en hel uke med fem konserter, topper alt. Institusjonen Musikverein, best kjent for TV-seere verden over gjennom de årlige nyttårskonsertene, er tross alt hulen til Wiener Philharmoniker, og bortsett fra Berlin-filharmonikerne er det ikke mange andre som får lov til å residere en uke i denne overdådig utsmykkede storstua for europeisk klassisk musikk. Engasjementet av Oslo-Filharmonien har da også avstedkommet en viss debatt i østerriksk presse, der noen mener at fremmedbesøk uten en eim av Karajan truer helligdommens renhet.
  • Den bekymringen deler ikke Musikvereins ledelse. Og vi som har hørt Oslo-Filharmonien hviske og tordne, juble og sørge, triumfere og klage, stige, sveve og stupe denne høsten, som et ufattelig presist, nyanserikt og kraftfullt musiserende ensemble under Mariss Jansons' hender - uten taktstokk, men så fulle av fortettet kroppsspråk og innlevelse at alene det å bli oppmerksom på dem kan forvandle en tilhører til en tilskuer - vi er ikke særlig bekymret, vi heller. Det eventyret som på fint heter Mariss Jansons & Oslo Philharmonic Orchestra, og som får stadig nye kapitler tilføyd i all verdens oppslagsbøker om «beste CD-innspillinger», vil vare, for det er ikke tuftet på flyktig flaks. Talent, entusiasme og mangeårig beinhardt arbeid er noen av grunnene til de siste årenes suksess, for et orkester, en dirigent og en administrasjon som aldri har falt for fristelsen til å stanse og se seg mette og fornøyde tilbake, men alltid lagt lista et hakk høyere etter hver triumf.