Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Større kommuner?

Er dagens kommunegrenser tilpasset de sentrale utviklingstrekkene: Ny teknologi, økt mobilitet, tøffere effektiviseringskrav og store rekrutteringsutfordringer? For Kommune-Norge er dette et helt sentralt spørsmål i en situasjon der gapet mellom statlige målsettinger og økonomiske muligheter lokalt spriker mer og mer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stortinget har i stor grad gitt opp å styre næringslivet, men tar i rikt monn igjen overfor kommunene. Stortinget lover befolkningen reformer, men forventer at kommunene skal sette dem ut i livet til «halv pris» av det de koster. På denne måten undergraves legitimiteten til hele det lokale politiske systemet. Dette er en utvikling som kommunesektoren vanskelig kan leve med over tid.

På denne bakgrunn kan Stortingets vedtak i kjølvannet av forrige EU-debatt om at kommuneinndelingen burde forbli som den var tolkes som unnfallenhet. Øynene lukkes for mangelen på samsvar mellom det som loves på vegne av kommunene, og de økonomiske og administrative ressurser som er tilgjengelige lokalt for å innfri løftene. Når Stortinget fraskriver seg ansvaret for forvaltningsnivåenes funksjonalitet, får kommunesektoren trekke opp debatten selv.

Til grunn for stortingsdebatten om kommuneinndelingen som ledet fram til et rungende nei til omstilling, lå det såkalte Christiansen-utvalget (NOU 1992:15). Denne utredningen slo fast at det foreligger et betydelig reformbehov både i kommune- og fylkesinndelingen. Dette synet var bl.a. basert på følgende argumenter:

  • Generelt større enheter vil bedre imøtekomme samfunnets behov for kompetente kommuner og bedre regional samordning.
  • Terskelen for hva som er små kommuner er blitt høyere som følge av tilførselen av stadig flere og kompliserte oppgaver. Nye teknologiske muligheter i tjenesteproduksjonen og generelt bedre kommunikasjonsmuligheter trekker i samme retning.
  • Mye tyder på at det allerede i dag er for store ulikheter i forutsetninger kommunene har for å løse tillagte oppgaver.
  • Kommuneinndelingen må tilpasses framtidige endringer i rammebetingelsene. Mye tyder på at sentraliseringen vil fortsette slik at ubalansen i befolknings- og næringsutviklingen vil øke.

Utredningen gikk en ublid skjebne i møte, og ble kraftig kritisert fra mange hold. I ettertid framstår mye av kritikken som uberettiget. Mange av utviklingstrekkene som utvalget pekte på, framstår enda tydeligere i dag enn de gjorde i 1992. Dermed blir det også lettere å se at det er godt hold i argumentasjonen som ligger til grunn for anbefalingen om en ny kommuneinndelingsreform.

Kommuneinndelingen i Norge har de siste 30 årene vært preget av stor stabilitet. I 1967 hadde vi 454 kommuner. I dag er tallet 435. Samtidig har de siste tre tiårene bydd på store endringer i kommunesektorens rammebetingelser: Flere og nye oppgaver, mer rammestyring samtidig som detaljstyringen har vokst mye på enkelte områder, og større avhengighet av statlige overføringer for mange kommuner, er noen sentrale utviklingstrekk.

Selve samfunnet har også i betydelig grad endret karakter: Bosetting og næringsstruktur endres - siden 1950-tallet har sentraliseringen vært relativt entydig. Tjenesteytende næringer ekspanderer på bekostning av industri og primærnæringer. Mobiliteten øker, kommunikasjonen blir bedre, og målt i tid er avstandene definitivt kortere enn før. Det kan synes som et paradoks at på tross av at samfunnsutviklingen har vært preget av hurtig omstilling, og kommunesektorens rammebetingelser er vesentlig endret, så står grensene fast.

Kommunesektoren står i årene som kommer overfor betydelige rekrutteringsutfordringer. En ny undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå slo nylig fast at sektoren trenger 85000 nye årsverk fram mot år 2010 for å håndtere eldrebølgen og holde tritt med statens reformtempo. Samtidig merker vi at de økonomiske rammebetingelsene strammes inn og at effektiviseringskravene blir tøffere. Det er åpenbart at kommunene har svært forskjellige forutsetninger for å møte disse utfordringene. Spørsmålet blir om det i det hele tatt er mulig med dagens kommunestruktur: Greier de minste kommunene å rekruttere nok fagfolk og yte et variert tjenestetilbud? Det er denne sammenhengen Stortinget valgte å se bort fra da de fattet sitt vedtak om at grensene burde ligge fast. Bare konsekvensene av 1999-budsjettet har vært betydelige, og mange kommuner har måttet foreta store nedskjæringer spesielt på skolesektoren. Dermed tvinges - og ikke planlegges - utviklingen i retning av færre og større enheter. Dette kan stortingspolitikerne gjerne mislike, men det er ikke mulig å vedta seg bort fra en slik utvikling så lenge det ikke er samsvar mellom statlige pålegg og kommunale ressurser.

Forskningen på kommunesammenslåinger viser at det er penger å spare på administrative stordriftsfordeler, mens virkningene på lokaldemokratiet er mer delte. Generelt synes det å være slik at innbyggerne i mindre kommuner mener de har større påvirkningskraft på kommunale saker enn de som bor i større kommuner. Folk i mindre kommuner føler dessuten sterkere tilknytning til hjemkommunen. Dette er selvsagt verdier som det er vel verdt å ta vare på i en tid da utfordringene for lokaldemokratiet er store. Derfor er det viktig at kommunesammenslåinger følges av virkemidler som bidrar til å vitalisere og fornye lokaldemokratiet - eksempelvis redusert statlig detaljstyring.

Selv om påvirkningsmulighetene oppleves som gode i mindre kommuner, er det et faktum at det er mindre å påvirke i små kommuner. Dette er i seg selv et viktig poeng når vi leter etter grep som kan styrke lokaldemokratiet: Når det innenfor kommunenes rammer fattes beslutninger som virkelig betyr noe for den enkelte, blir det viktigere både å delta i valg og å påta seg verv. Slik sett vil større enheter kunne bidra til å styrke lokaldemokratiet.

I noen grad er det også slik at kommunens frihet til å ta beslutninger som er viktige for innbyggerne gjelder på saksområder som er større enn det som kan løses innenfor grensene til mindre kommuner. Oppgavenes størrelse og karakter har endret seg - de har blitt flere og mer kompliserte. Grensene har ligget fast. En måte å møte dette på har vært satsing på mer interkommunalt samarbeid. Mye tyder på at dette ikke vil være nok for å løse kommunesektorens store utfordringer innenfor demokrati og økonomi i årene som kommer.

Fjorårets behandling av statsbudsjettet viste med all tydelighet at Stortinget ikke er villig til å følge opp målsettingene for tjenesteproduksjon med økonomiske ressurser. Dermed blir vi nødt til å se på om det finnes strukturelle grep som kan løse den forventningskrisen - mellom det innbyggerne forventer og det det er økonomiske rom for å tilby - som er i ferd med å bygge seg opp. KS har nylig foreslått et opplegg for forpliktende økonomikonsultasjoner mellom stat og kommunesektor der begge parter påtar seg plikter og byrder.

Danmark og Sverige har gode erfaringer med liknende systemer. Målet må være å finne fram til en styringsmodell som er preget av samspill og gjensidig respekt mellom forvaltningsnivåene.

Både lokaldemokratiet og kommuneøkonomien er under så sterkt press at tida er overmoden for å se på nye løsninger som kan bringe oss ut av dagens fastlåste situasjon. Den forrige debatten om kommunesammenslåinger ble kvalt i tilløpet. Det har ikke kommunesektoren råd til denne gangen. Spørsmålet om kommunesammenslåinger skaper interesse og engasjement blant velgere og politikere. Derfor bør vi starte debatten nå - i oppløpet til høstens lokalvalg.