Anmeldelse Film «Avengers: Endgame»

Storslagen finale for superheltene

Superheltene har vært gjennom oppturer og nedturer, men «Avengers: Endgame» lander grasiøst og følsomt

TIMENE GÅR FORT: Den etterlengtede «Avengers: Endgame» er en verdig avslutning, og langt bedre enn forrige film, ifølge Dagbladets anmelder. Video: Marvel Entertainment Vis mer

«Avengers: Endgame»

5 1 6

Sci-fi/eventyr

Regi:

Antony og Joe Russo

Skuespillere:

Alle

Premieredato:

24. april 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Avengers: Endgame»

«Tenk at tre timer kan gå så fort»
Se alle anmeldelser

FILM: Først av alt: «Avengers: Endgame» er ikke egentlig en film. Det er et avslutningskapittel på en saga der det meste allerede har hendt, tilbakeskuende og trådsamlende, og lagt opp slik at du skal få tid til å gi en cinematisk klem til de feilbarlige superheltene du har fulgt, slavisk eller sporadisk, gjennom 21 foregående filmer, helt siden Robert Downey jr. struttet inn på kinolerretet i tittelrollen i «Iron Man» for elleve år siden.

Nesten alle superheltene som har kjempet på rett side i filmserien i alle disse årene er innom og sier hei, men det er Downey jr. og det lett maniske blikket hans som står i sentrum.

Stark i sentrum

Det er et godt valg å la Iron Man, det vil si Tony Stark, være den som virkelig får noe å bruke den utrettelige energien sin på, og ikke minst noe å ofre, i en film som denne. Uten sentimentalitet blir han det emosjonelle navet i et verk der et stort antall personer, uendelighetssteiner, våpen og romskip seiler rundt og skal kunne samles i ett, begripelig narrativ. Det hele er en diger symfoni, ikke uten falske toner eller likegyldige partier, men imponerende i sin skjære størrelse og generelt trøkk.

Film eller ei: «Avengers: Endgame» er langt mer vellykket enn forrige kapittel, «Avengers: Infinity War». Begge handler om kampen mot Thanos (Josh Brolin), den forrykte superskurken fra det fjerne rom som har en heller radikal løsning på det han ser på som problemet med overbefolkning. Men der «Infinity War» brukte tiden på utmattende og pregløs planethopping, trekker «Endgame» seg for det meste tilbake til jorden, og takk og lov for det. Superhelter har det med å være noe firkantede skikkelser; hendige å ha på laget i en kosmisk krig, men ikke så gøyale å være på fest med. Men Marvel-superheltene har alltid skilt seg ut ved å være fulle av vidd og friksjon, ved å ha skarpe kanter som gjør at de kommer i konflikt med seg selv og andre, ofte er sårbare for fornærmelser såvel som beredt til å dele dem ut.

Fin tristhet

Så skal det sies at den eplekjekke, spretne dialogen føles litt malplassert i begynnelsen av «Endgame», mens skildringen av sønderrevet og forvirret tristhet sitter som den skal. Forrige film endte med at Thanos fikk det som han ville og at halvparten av heltene, og av menneskeheten som sådan, ble utslettet. Flere år senere har sivilisasjonen fremdeles ikke kommet til hektene. Men inn i ruinene snubler Ant-Man (Paul Rudd), og tror han har funnet på noe som kan gjøre katastrofen ugjort.

Nostalgiske tilbakeblikk

Hele prosjektet kommer hendig nok til å involvere lange tilbakeblikk på de tidligere filmene, der hendelser som har vært skildret før, betraktes om igjen, med et skjelmsk blikk, og får nye lag av betydning. Det gjør også at relasjoner, først og fremst historier om foreldre og barn, kommer inn og får bli en viktig del av historien. Thor (Chris Hemsworth), i en forfyllet og deprimert nåtidsversjon, blir minnet om sin døde mor og hva hun mente var et godt liv, Tony Stark får nye tanker om faren sin, mens Captain America (Chris Evans) og lengselen hans etter kjæresten fra et tidligere liv får en fin og poetisk utgang på det hele.

Black Widow (Scarlett Johansson) og Hulken (Mark Ruffalo) hadde en gang en fin flørt seg imellom og interessante psykologier hver for seg; denne gangen blir ikke disse utnyttet særlig godt.

Storslagen finale

Likevel er det i det store og hele er det dette, påminnelsen om superheltenes ikke-alltid-supre menneskelighet, og lange forhistorier, som gjør at det føles som om noe står på spill når det er duket for den siste store kampen — den obligatoriske siste akten i en film som denne, men likevel en som her håndteres med større poesi enn hva er helt vanlig, og en storslagenhet som for en gangs skyld føles fortjent. De som ikke har investert noe i Marvel-universet fra før kommer neppe til å føle den minste antydning til gåsehud, men de som har det, kan komme til å føle både det ene og det andre, samt en viss overraskelse over at tre samfulle timer kan gå så fort.

.