TIPPER OVER: Gruvearbeideren Dahai (Jiang Wu) får nok av urettferdigheten og tar saken i egne hender i «A Touch of Sin».
TIPPER OVER: Gruvearbeideren Dahai (Jiang Wu) får nok av urettferdigheten og tar saken i egne hender i «A Touch of Sin».Vis mer

Storslagen

«A Touch of Sin» gir oss fire blodige historier fra dagens Kina, tidvis overtydelige i sine budskap.

FILM: Jia Zhangke (f. 1970) er en produktiv regissør som veksler mellom fiksjon og fakta, spillefilmer og dokumentar, men de førstnevnte har vært av den sosialrealistiske sorten og tatt for seg problematiske sider ved dagens kinesiske samfunn.

«A Touch of Sin» er også en tydelig, for ikke å si overtydelig, kritikk av det moderne, globaliserte Kina, men filmen har også et sterkt innslag av skjebnetung noir, med flere voldsomme scener som gir assosiasjoner i retning av folk som Quentin Tarantino, som i sin tur er inspirert av asiatiske kampsportfilmer, blant dem «A Touch of Zen», som Jia Zhangkes film henspiller på i tittelen. En form for globalisering, det, også.

De nyrike

Filmen forteller fire historier fra flere provinser i Kina og bruker en drøy halvtime på hver. Alle er basert på faktiske nyhetssaker fra de siste åra og presenterer individer som blir presset til yttergrensen for hva de orker å leve med.

Den første handler om en gruvearbeider i Shanxi, vest for Beijing, som konfronterer byens nyrike. En gammel klassekamerat har tilranet seg gruvene og kommer hjem fra utlandet i privatjet. Dahai (Jiang Wu) får nok av urettferdigheten og tar saken i egne hender. Den andre historien handler om en omreisende løsarbeider som liker å skyte folk, uten at vi får vite tilstrekkelig om hans motiver.

Trakassert
Den tredje har en kvinne i hovedrollen. Xiao Yu (Zhao Tao, som har vært med i åtte av Jia Zhangkes filmer) jobber i resepsjonen i en sauna og trakasseres til bristepunktet. I den siste delen følger vi en ung mann som jobber ved samlebånd, men som blir urettferdig behandlet og finner seg arbeid på et dekadent og drømmeaktig bordell, der lekre damer i militæruniform paraderer foran kundene.

«A Touch of Sin» vant pris for beste manus i Cannes, men jeg har vanskelig for å se at manuset er filmens sterkeste side. Filmen er flere steder storslagen i sin realisme og den tar oss med på «innsida» av dagens Kina, men historiene som fortelles er overtydelige i sitt budskap og situasjonene som settes opp, virker ofte mer konstruerte enn de burde.